Emne 9: Sovjetunionens historie

Det kommunistiske manifest

Det kommunistiske manifest var et politisk-ideologisk kampskrift som ble gitt ut i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Manifestet var først og fremst en analyse av det kapitalistiske samfunnet, og innehold også et ”program” for arbeiderklassens revolusjonære kamp for sosialisme. Tankene til Karl Marx fikk etter hvert stor innflytelse, og inspirerte blant annet Lenin til å skape en kommunistisk revolusjon i Russland.

 Årsakene til den russiske revolusjon

Russland hadde vært styrt av en eneveldig tsar siden 1500-tallet, og på 1900-tallet var klasseforskjellene blitt enorme. Folk var svært misfornøyde, og mange mente at det gammeldagse styresettet ikke lenger passet inn i det nyindustrialiserte Russland. I 1903 ble det russiske marxistiske partiet splittet i to på en kongress i London. Man fikk bolsjevikene ledet av Lenin som mente at partiet skulle styres av en elite der det ble stilt strenge krav til medlemskap, og mensjevikene som fortsatte som et masseparti der alle kunne være med.En annen viktig årsak til den russiske revolusjonen var at tsaren ikke klarte å omstille seg, og flere ganger viste stor mangel på kompetanse. Russland tapte krigen mot Japan i 1904-1905, og i januar 1905 ble 130 mennesker drept i en fredelig demonstrasjon utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg. Dagen har i ettertid blitt kalt ”Blodige søndag”, og resulterte i streiker og opprør. Tsaren ga etter når det gjaldt noe, og opprettet blant annet en russisk nasjonalforsamling kalt dumaen. 

Revolusjonen i 1917

En stor del av folket ønsket en ny regjering og at tsaren skulle gå av. I februar 1917 ble protestene mot tsarregimet voldelige der mange av innbyggerne gikk i konfrontasjon med soldater og politi. Soldatene i Petrograd sluttet seg derimot til opprørerne, og revolusjonen var i gang. Da soldater som ble sendt inn fra frontene i første verdenskrig også sluttet seg til demonstrantene, valgte tsar Nikolai II å trekke seg. En midlertidig ny regjering ble utnevnt av Dumaen, og i ettertid har denne revolusjonen blitt kalt februarrevolusjon. En rekke mennesker ønsket en ytterligere kommunistisk revolusjon i Russland, og en av disse var Vladimir Iljitsj Uljanov, også kalt Lenin.Lenin ble smuglet inn i Russland av tyskerne som håpet at en revolusjon i landet ville føre til at Russland trakk seg ut av krigen. Lenin var en del av bolsjevikene som ønsket en revolusjon i Russland som var basert på ideene til Karl Marx. Lenin og de andre venstreradikale revolusjonære planla nøye et kuppforsøk, og 7. november 1917 ble det gjennomført. Pga Russland brukte den julianske kalenderen har denne revolusjonen i ettertid blitt kalt oktoberrevolusjonen. Den erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en regjering styrt av bolsjevikene med Lenin som leder, og Lev Trotskij som utenriksminister.     

Borgerkrigen frem til 1922

Bolsjevikene måtte utbre sin makt over resten av Russland, men ble møtt med stor motstand, hovedsakelig fra de antirevolusjonære kalt ”de hvite”. En revolusjonær makt som ønsket å slutte fred med Tyskland kunne ikke land som Storbritannia, Frankrike og USA godta, noe som gjorde at de sendte flere militære styrker til Russland for å hjelpe de antirevolusjonære. Bolsjevikene var avhengig av en stor hær, og i 1920 hadde de klart å samle sammen en hærstyrke på 4-5 millioner mann, kalt Den røde armé. ”De hvite” bestod ikke av en sentral ledelse, noe som gjorde dem militært svakere enn ”de røde”. Borgerkrigen varte fram til 1922 og hadde bolsjevikene som en seirende part, samtidig som de jobbet med å innføre kommunisme i Russland.

 Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

Den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR) hadde blitt opprettet som en arvtaker til tsarregimet, og i 1922 ble RSFSR slått sammen med sovjetrepublikkene Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske republikken, til Sovjetunionen (USSR). En stor del av Sovjets befolkning var analfabeter, økonomien var skral, og mange var fiendtlig til den nye kommunistiske staten. Lenins styring i Sovjetunionen inkluderte en proklamering om nasjonalisering av all jord, men i praksis ble ikke dette gjennomført. Jorden ble i stor grad drevet av bønder uten innblanding, men driften av de små enhetene var svært lite effektiv. Økonomien gikk ytterligere nedover, og rubelen mistet all sin verdi. Fabrikkene ble mindre produktive, og byene ble fraflyttet. Folketallet sank også som en følge av krig, emigrasjon og hungersnød. Overskuddet av korn ble konfiskert av staten, noe som gjorde at bøndene passet på å produsere mindre slik at det ikke ble noe overskudd. Den økonomiske og samfunnsmessige politikken som skulle føre til en sosialistisk oppbygging ble kalt NEP, og ga blant annet de private kreftene fikk tillatelse til å drive næringsdrift på egenhånd. Privat eiendomsrett var derimot opphevet, og andre individuelle rettigheter som ytringsfrihet og demokrati var forbudt. 

Maktkamper

Noen var svært uenige i Lenins bruk av NEP, og en av dem var Josef Stalin. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet, og da Lenin ble for syk til lede den sovjetiske republikken var han en av dem som ønsket å ta over lederrollen. Lev Trotskij var derimot ansett som den naturligste arvtakeren til Lenin, og Lenin ytret seg blant annet om at han var urolig for Stalins hensynsløse metoder. Trotskij og Stalin var også splittet når det kom til hvordan Sovjetunionen skulle forholde seg til resten av verden. Trotskij mente revolusjonen burde spres til andre land, mens Stalin mente at det uten tvil var fullt mulig å bygge sosialismen i ett land, og at det var i den retningen de burde gå. Etter at Lenin døde allierte Stalin seg med flere i sentralkomiteen, noe som gjorde at Trotskij nokså raskt var ute av spillet. I 1927 gikk Stalin og hans allierte inn for å bryte med NEP-politikken, og innen utgangen av 1928 var de fleste rivalene fra sentralkomiteen utmanøvrert. Fra 1929 var det liten tvil om at det var Stalin som var partiets og Sovjetunionens leder.

 Moskvaprosessene på 1930-tallet

Moskvaprosessene var tre store, offentlige prosesser fra 1936-38 der flere tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti ble henrettet. Da Stalins fremste medarbeider og potensielle rival Sergej Kirov ble drept 1. desember 1934 i Leningrad, så Stalin sin mulighet til drive utrensning av potensielle svikere i partiet. I august 1936 ble 16 partimedlemmer dømt til døden og henrettet. Alle bortsett fra én erkjente seg skyldig. Den andre prosessen fant sted i januar i 1937 der 17 partifeller fikk samme skjebne som dem i 1936. Ved den tredje prosessen ble 21 medlemmer tiltalt, der kun tre av dem unnslapp døden. I tillegg til utrenskingen av Stalins tidligere ledende partifeller skjedde det også en utrensking i militæret og når det gjaldt andre aktive kommunister. Etter prosessene var over var det kun 25 % av dem som hadde blitt med i partiet fra 1921-28 som overlevde. Man regner i senere tid med at 90 % av generalene og 80 % av oberstene ble eliminert.

Gulag

GULag var fra 1930-55 direktoratet som administrerte fangeleirene og straffekoloniene i Sovjetunionen. Systemet hadde røtter tilbake til like etter revolusjonen i 1918, men det var først i 1929 at Stalin bestemte at leirsystemet skulle utvides, hovedsakelig på grunn av at man skulle få fart på industrialiseringen gjennom tvangsarbeid. Enorme prosjekter ble gjennomført med arbeidskraft fra fangeleirer der et av de største eksemplene er byggingen av Kvitsjø–Østersjø-kanalen fra 1931–33. Sovjetunionen ble etter hvert økonomisk avhengig av fangeleirene der systemet blant annet produserte en tredjedel av landets gull i tillegg til at arbeiderne arbeidet innefor flere sentrale sektorer. Det er i dag anslått at det gjennom Sovjetunionens tid ble drevet minst 476 leirkomplekser bestående av tusenvis av enkeltleirer. Under andre verdenskrig vokste omfanget av leirene fortsatt, og på 50-tallet nådde systemet sin største utbredelse. Det er anslått at minst 2,7 millioner mennesker mistet livet i fangeleirene og at rundt 18 millioner mennesker en eller annen gang var innom leirsystemet.

 Sovjetunionen under andre verdenskrig

Den 22. juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Tyskland (Operation Barbarossa), og de ble trukket inn i andre verdenskrig. Stalin betegnet krigen som den store fedrelandskrigen, og Den røde hær ble omdøpt til Sovjethæren. I tillegg førte Stalin en mer forsonende linje ovenfor det gamle tsarregimet og den ortodokse kirken. På denne måten klarte Stalin å mobilisere den storrussiske befolkningen, og oppslutningen rundt det sovjetiske regimet ble derfor styrket. Statsmakten ble i stor grad sentralisert, og ved hjelp av en mobilisering av hele det sovjetiske samfunnet klarte Stalin å presse den tyske fienden ut av landet. Under krigen gjennomførte også Stalin en massedeportasjon av folkegrupper der mange mennesker fra Øst-Polen, Baltikum og Bessarabia ble deportert til Kasakhstan og Sibir. 

Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

Etter andre verdenskrig rykket Sovjetunionen opp til å være en supermakt ved siden av USA. Sovjetunionen spilte en stor rolle når det kom til vendepunktet i krigen, noe som også skulle gjenspeile fredsoppgjøret. Ettersom Ved Potsdam-avtalen i 1945 fikk Sovjetunionen beholde sine territorier fra 1940 i tillegg til at de ble tildelt halvparten av det tidligere tyske Øst-Preussen. Sovjetunionen fikk også ¼ av Berlin. Forholdet mellom Sovjet og vestmaktene forverret seg derimot fra 1945-47, og i løpet av disse årene ble også store deler av de østeuropeiske landene påtvunget kommunistiske regimer. Den kalde krigen ble derfor et faktum.

Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53) og avstalinisering etter at Stalin dør i 1953

Stalinisme ble først og fremst brukt av motstanderne av Stalin innad i kommunistpartiet, og ble betegnet om hans politiske metoder. I senere tid har begrepet også blitt brukt om Stalins system fra 1945-53. Stalinisme ble gjerne kjennetegnet som et system med en høy maktkonsentrasjon, sterk maktutøvelse og stor persondyrkelse av Stalin selv. Avstaliniseringen av Sovjetunionen startet ved den 20. partikongressen i februar i 1956 der Khrusjtsjov i stor grad kritiserte Stalin personlig ved å angripe hans metoder og den store persondyrkelsen. Selv om kritikken ikke nødvendigvis rammet det kommunistiske politiske systemet, så ble det likevel påvirket av avstaliniseringen. I de andre kommunistiske statene i Øst-Europa fikk mange av kommunistpartiene nye ledere, og flere politiske fanger fikk amnesti. Samtidig fikk man en reduksjon av de enorme sosiale forskjellene som preget Stalin-tiden. Arbeidslivlovene ble bedre, og tiltak som bedre pensjoner og mer omfattende boligbygging var noen av konsekvensene av avstaliniseringen. 

Livet i Sovjetunionen frem til 1991

Ved bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 er det i dag anslått at om lag 50 % av Russlands befolkning var analfabeter. Gjennom det sovjetiske styresettet ble det lagt vekt på å skaffe et skoletilbud for alle, noe som resulterte i at andelen analfabeter var redusert til 20 % i 1940. Formelt ble de forskjellige nasjonalitetene i Sovjetunionen likestilt, selv om dette ikke nødvendigvis ble praktisert. Den nasjonale og sosialistiske kulturen skulle vektlegges, noe som førte til at det ble liten plass for kultur som ikke ble ansett som tro mot partiet. Sensuren stod sterkt, og det som ikke var ideologisk korrekt ble luket bort. Det sovjetiske regimet var også svært religionsfiendtlig, noe som blant annet førte til to kristendomsforfølgelser. Etter Stalins død ble ytringsfriheten noe bedre, men store forfattere som Boris Pasternak fikk fortsatt ikke utgitt sine verker. Først under Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid ble sensuren formelt avskaffet.Ved det kommunistiske styret i Sovjetunionen fikk staten et stort ansvar for menneskets velferd.  Dette innbar at goder barnehage, utdanning, lønnsarbeid, helsetjenester og kulturtilbud ble helt eller delvis rettighetsfestet. Sovjetunionen satset også på planøkonomi. Gjennom femårsplaner fra 1928 var Sovjetunionen i 60- og 70-årene en av verdens største når gjaldt industri og militæret, men planøkonomien førte også til at staten ikke klarte å forsyne befolkningen med forbruksvarer, i tillegg til at industrien slet med effektiviteten. Under det sovjetiske regimet var det også store begrensninger når det kom til reising, og til og med forflytning mellom byene var ofte vanskelig.  

 
Glasnost og perestrojka – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

Glasnost er en betegnelse på den politikken som ble innført i Sovjetunionen da Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i 1985. Denne politikken innebar blant annet en sterk forbedring av ytringsfriheten noe som gjorde kritikk av det politiske systemet mulig. Målet var å forebedre, men opprettholde det kommunistiske styret. Ytringsfriheten gjorde blant annet at maktmisbruket under regimet kom fram i lyset, i tillegg til at opposisjonen etter hvert fikk en sterk profil. Glasnost var uten tvil en viktig årsak til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Perestrojka var et politisk slagord ved den politikken som ble gjennomført ved glasnost. Slagordet gjaldt særlig det økonomiske området ved reformene, og innehold både en begrenset form for markedsøkonomi og en satsing vitenskap og teknologi. Målet for dette var å øke veksten og effektiviteten i den sovjetiske økonomien. 

Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

En av de største prioriteringene etter oppløsningen av Sovjetunionen var å innføre privatisering og prisliberalisering. Under Jeltsin ble ”sjokkterapi” innført, og fra 1992 ble prisene sluppet fri. Dette førte til en kraftig inflasjon der prisene i 92 steg med mer enn 2500 %. Lønnen og pensjoner lå på etterskudd i forhold til vareprisene, og menneskers sparepenger forsvant. Levestanderen sank derfor for en stor del av den russiske befolkingen. Produksjonen fikk også et stort fall, og det tok ikke lang tid for markedsreformene avtok. De økonomiske nedgangstidene skulle derimot fortsette i ganske lang tid etter oppløsningen.

 Kilder:

http://snl.no/Det_kommunistiske_manifest

http://snl.no/Moskvaprosessene

http://snl.no/Sovjetunionen/historie

http://snl.no/GULag

http://snl.no/stalinisme

http://snl.no/Sovjetunionen/kulturen

http://snl.no/Sovjetunionen/fra_perestrojka_til_oppl%26amp%3B%23xF8%3Bsning

http://snl.no/glasnost

http://snl.no/perestrojka

http://snl.no/Russland/etter_Sovjetunionen

Hansen m.fk, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm As, Oslo 2008