Fra slutten av 1700-tallet og på
begynnelsen av 1800-tallet kom flere kvinner inn i handels- og håndverksyrket, og
det ble større press på å la enker, skilte og ugifte kvinner få rettigheter i
arbeidslivet. Ugifte kvinner og enker over 40 år fikk i 1839 håndverkrett, og i
1842 fikk de over 25 år handelsrett. Industrialiseringen gjorde at mange
kvinner kom inn i arbeidslivet, og etter hvert kom flere også inn i
funksjonæryrkene. Fra 1875 til 1950 var hele 90 % av alle menn og kvinner som
var over 15 år økonomisk aktive på en eller annen måte. Det ble også utover på
1800-tallet lagt press på at skolegang og utdanning skulle bli tilgjengelig
også for kvinner, og i 1884 fikk kvinner adgang til universitetsutdanning.
Ettersom flere og flere kvinner etter hvert fikk en styrket økonomisk stilling ble
det opprettet flere kvinneorganisasjoner som blant annet kjempet for allmenn
stemmerett for kvinner.
I 1913 fikk kvinner endelig stemmerett på lik
linje med menn, noe som gjorde at kvinnesaksbevegelsene gikk noe ned. Under
første verdenskrig var det stor mangel på arbeidskraft i Norge, noe som gjorde
at kvinner ble ettertraktet i arbeidslivet. På denne måten ble kampen om likelønn
mellom kjønnene også aktuell, og fordi Norge trengte kvinnene i arbeidslivet
kunne de også nå stille krav om arbeids- og lønnsforhold. Den største grunnen
til at det hadde vært så store lønnsforskjeller mellom kjønnene var at det
hadde vært en selvfølge at mennene skulle tjene nok til å forsørge hele
familien. Da kvinner kom inn i arbeidslivet mente de fleste derfor at kvinner
ikke hadde rett på samme lønn fordi de ikke hadde den samme forsørgelsesbyrden.
I 1920 ble likelønn mellom kjønnene
innført. I mellomkrigstiden var det derimot stor arbeidsledighet i landet, og
det ble diskutert om ikke gifte kvinner burde gå ut av arbeidslivet for å gi
plass til menn og ugifte kvinner. Denne motstanden mot gifte kvinner i
arbeidslivet levde videre til etter andre verdenskrig, og i 1946 var kun 3,9 %
av gifte kvinner i arbeid.
Dette utviklet seg videre til ”husmorparadiset”
på 50-tallet der den økonomiske politikken nå var basert på at hver familie
skulle basere seg på én inntekt. Det var derfor på ingen måte lagt til rette
for at gifte kvinner kunne gå ut i arbeid, og politikken som ble ført i denne
tiåret gjorde at den gjennomsnittlige timelønnen til en kvinnelig
industriarbeider var 60 prosent av timelønnen til mennene som utførte det samme
arbeidet. I tillegg var arbeidsmarkedet også svært kjønnsdelt der mindre enn to
prosent av arbeidende kvinner nå utførte samme arbeid som menn. På
60-tallet blusset derimot kvinnebevegelsen opp igjen, og utover tiåret skjedde
det en stor økning i antall kvinner som tok utdanning og arbeidet. Likevel var
det på 1970-tallet færre kvinner i arbeid enn det var på begynnelsen av det
tjuende århundret. På 70-tallet gjorde velferdsstatens vekst at det ble stor
etterspørsel etter kvinner i spesielt omsorgsyrker og undervisning i offentlig
sektor. Kvinnebevegelsen fikk også økt oppmerksomhet, og etter hvert begynte
flere kvinner i bedrifter å streike for høyere lønn. Lavkonjunkturene på
80-tallet var preget av høy arbeidsledighet i det private næringslivet, men økt
sysselsetting i offentlig sektor gjorde at kvinner ikke ble rammet på samme
måte som mange menn.
På 90-tallet ble det etablert en
økt forventning om at småbarnsfedre skulle ta del i hjemmets omsorgsarbeid, og
en kjønnsbalansepolitikk gjorde at det blant annet ble innført styrekvotering i
næringslivet. I dag er det svært liten forskjell på antall sysselsatte kvinner
og menn, men arbeidsmarkedet er likevel svært kjønnsdelt. I 2004 tjente kvinner i
alle næringer i gjennomsnitt 84,5 % av det menn tjente, noe som viser
hvordan kvinner generelt er sysselsett i mer lavlønnede yrker enn menn.
Samtidig er fordelingen mellom kvinner og menn i offentlige og politiske verv fortsatt
skjev, selv om det finnes tendenser til økt representasjon. Flere menn har også
tatt større del i omsorgsarbeidet i hjemmet, og i 2004 tok 70 % av fedrene
ut permisjon som tilsvarte fedrekvoten, mens nær 17% tok lengre permisjon enn
dette.
Kilder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar