Gerhardsen-epoken
I 1945 skjedde det et generasjonsskifte i norsk politikk der Nygaardsvold-regjeringen som ledet Norges eksilregjering under krigen ble erstattet av en samlingsregjering ledet av Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet. Nygaardsvold-regjeringen ble kritisert for å ikke ha satset nok på forsvaret i 30- og 40-årene, og i 1945 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget med Einar Gerhardsen som statsminister. Flere regjeringsmedlemmer hadde vært aktive som motstandsfolk under krigen, der Gerhardsen selv hadde sittet i
konsentrasjonsleir og den nye justisministeren Jens Christian Hauge hadde vært leder for Milorg. Med unntak av noen få uker i 1963 satt Arbeiderpartiet med makten i en tjueårs epoke fra 1945, der Gerhardsen var statsminister den største delen av tiden. Til sammen satt Gerhardsen som statsminister i 17 år, og i ettertid har han blitt betraktet som den betydeligste politikeren i Norge på 1900-tallet.
 |
| Einar Gerhardsen |
Gerhardsen-epoken var preget av en tid der Norge skulle gjenreises og velferdsstaten utvikles. Dette skulle hovedsakelig skje gjennom en satsing på industri, infrastruktur og vannkraft. Etter 1945 videreførte de norske myndighetene flere byggeprosjekter fra okkupasjonstiden, blant annet aluminiumverket i Årdal i Indre Sogn. Norge satset også på fiskeforedling der det ble bygget en rekke fileteringsanlegg og fryserier langs norskekysten. Samtidig som gjenreisning stod sentralt i den første tiden etter krigen, så var Gerhardsen også opptatt av å gradvis utvikle Norge i en mer sosialistisk retning. Dette skjedde blant annet ved å forsøke å sørge for statlig kontroll i næringslivet og medbestemmelse i bedrifter. Den kalde krigen førte derimot til at Norge måtte velge side mellom USA og Sovjetunionen der Norge til slutt godtok Marsjallhjelpen og norsk medlemskap i NATO.
Kilder
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar