Emne 13.2: Midtøsten

Jødenes historie før andre verdenskrig:

I mellomkrigstiden bygde jødene systematisk opp sitt ”nye hjem”, og antallet jøder ble nesten syvdoblet. I tillegg ble det gjenopprettet et felles språk, nemlig hebraisk som hele 75 % av alle jøder over 2 år snakket i 1948. 

Palestina før andre verdenskrig: 

Antisemittismen vokste frem i Europa etter 1880. En av følgene dette fikk, var det faktum at mange jøder emigrerte, mange til USA og mange til Palestina. Palestine hadde lenge vært bebodd av jøder, men ikke mange. Den østerrikske jøden Theodor Herzl mente at jødene skulle samles i Palestina og der grunnlegge en stat. Det sentrale argumentet hans var at bare gjennom å ha en egen stat kunne jødene unnslippe antisemittismen. Fram til andre verdenskrig økte den jødiske innvandringen. Dem som allerede bodde i Palestina var motstandere av jødisk innvandring og oppkjøp av land. Resultatet ble voldelige konfrontasjoner, noe som blant annet førte til at jødene byge ut militære avdelinger.

Sionisme og Balfourerklæringen:

Sionisme er en betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel, også kalt Sion. Balfourerklæringen gir jødene et løfte om et nasjonalt hjem i Palestina. 

FN og Storbritannia sin rolle:

Stobritannia brakte Palestina-spørsmålet inn for FN, som i 1947 foreslo å opprette en jødisk og en palestina-arabisk stat.Området rundt Jerusalem og Betlehem skulle være under FN-kontroll. Planen ble avvist på arabisk hold av flere grunner. I den jødiske staten ville en stor minoritet være palestina-arabere. Mange ville uansett ikke akseptere noen jødiske stat i området. Men jødiske ledere aksepterte planen, og 14. mai 1948, samtidig som britene forlot området, erklærte Israel seg for opprettet. David Ben Gurion ble landets første statsminister.

Krigen i 1948:

Arabiske land angrep Israel umiddelbart etter at staten ble opprettet. For Israel ble det en krig for å bevare sin nyvunne eksistens. For arabiske land var det en kamp mot en stat de så på som et fremmedelement i regionen. Krigen sluttet sommeren 1949, og våpenhvilelinjen ble i realiteten grensene til den nye staten. Israel ble dermed noe større enn det FN hadde foreslått. Jordan på sin side besatte Vestbredden med Øst-Jerusalem , mens Egypt inntok Gazastripen. Ifølge FN ble ca. 750 000 mennesker flyktninger i nabolandene Libanon, Syria, Jordan og Egypt som følge av opprettelsen av Israel og den påfølgende krigen. I dag legger de fleste historikere vekt på at palestinerne ble fordrevet fra hjemmene sine. Andre poengterer at folk flyktet vekk fra selve krigshandlingene. Fra israelsk side hevdes det at arabiske ledere oppmuntret palestinere til å reise for å kunne dra nytte av dem i krigen. Men mange palestinere ble også igjen, og de som ønsket det, er i dag israelske statsborgere. Israel er et lite land omgitt av fiender. Likevel følte mange jøder at landet ble en frihavn der de kunne bestemme selv og ikke være en minoritet. Alle jøder kunne få statsborgerskap. Sovjetunionen, USA og mange andre land, blant dem Norge, anerkjente raskt den nye staten. Støtten til Israel i Norge hvilte på to pilarer: arbeiderbevegelsen og kristenfolket. I arbeiderbevegelsen følte mange en ideologisk slektskap mot jødiske pionerer, ofte sosialister, organisert i jordbrukskollektiver. Felles erfaringer med Nazi-Tyskland knyttet folk sammen. I kristenfolket var det mange som så på opprettelsen av den jødiske staten som fullbyrdelsen av bibelske profetier. Landet ble i hovedsak grunnlagt av jøder fra Europa, særlig fra Øst-Europa. Senere reiste mange jøder til Israel fra arabiske land, de fleste på grunn av hardhendt diskriminering av jødene i hjemlandet. Motstanden mot Israel var stor i de arabiske landene, og den jødiske befolkningen ble sterkt identifisert med Israel.

Egypt og Suezkrisen i 1956

Suezkrisen oppstod i 1956 etter at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen. De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike anså sine økonomiske interesser i området truet og fikk derfor Israel med på et angrep mot Sinaihalvøya.  Etter press fra stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området. 

Krigen i 1967

Krigen i 1967 var en kortvarig, men intens krig i Midtøsten, også kjent som seksdagerskrigen. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden.Egypts president Nasser kastet ut FNs fredsbevarende styrker fra Siani-halvøya i mai 1967. Egypt mobiliserte så militæret på grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel, denne beslutningen fikk sterk støtte fra andre arabiske land.Den 5. juni 1967 gikk Israel til et forebyggende angrep på Egypts luftvåpen. Jordan som hadde signert en gjensidig forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og Netanya. Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etter hvert vokste fram for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikten. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren, Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom en fredsavtale.

Oktoberkrigen i 1973

Jom kippur-krigen (Oktoberkrigen) utspant seg i 1973 mellom Israel på den ene siden, og Egypt og Syria på den andre. Krigen fikk sitt navn fordi den startet på jom kippur den 6. oktober. Det israelske forsvaret var uforberedt på angrepet, men mobiliserte raskt og var i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile ble etablert under FNs beskyttelse den 24. oktober.  Krigen førte til stopp i oljeleveransene fra araberlandene og mangedobling av oljeprisene. Dette førte til den mye omtalte Oljekrisen og mange land i verden ble som følge av dette rammet av økonomisk tilbakegang.

PLO

Palestinas frigjøringsorganisasjon, ble opprettet den 29. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den gang en del av Jordan, på det grunnlag at ”palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland”. Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget palestinsk hjemland krev og fått aksept for retten til å være den eneste representant for det palestinske folket i internasjonal fora. 

Camp David

Camp David-avtalen ble undertegnet 17. september 1978 og innebar en overenskomst om fred i Midtøsten. USAs president Jimmy Carter ledet de hemmelige forhandlingene som varte i tolv dager mellom Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin. Avtalen fikk navn etter stedet den ble inngått på, Camp David, som er bedre kjent som den amerikanske presidentens landsted. 

Libanon som land og organisering

Republikken Libanon er et land i Midtøsten. Landet grenser til Syria i nord, Israel i sør med kystlinje mot Middelhavet i vest. Landet har 4,1 millioner innbyggere hvor nesten alle er av arabisk opprinnelse. I tillegg finnes det også tallrike minoriteter fra tyrkiske folkegrupper. Det er ikke gjort folketelling i landet siden 1932, der det viste at det var 50 % muslimer og 45 % kristne, men i dag kan man regne med at flertallet av befolkningen er muslimer. Libanon har vært republikk siden 1926, da de løsrev seg fra Frankrike. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999. De har parlament med 128 medlemmer, hvor halvparten er kristne og halvparten muslimer, og valg hvert fjerde år. Statsoverhodet må være en maronittisk kristen, parlamentslederen må være sjiamuslim og regjeringssjefen må være sunnimuslim. Valget av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år, gjennom parlamentet. Stemmeretten i Libanon er 21 år.

Borgerkrig i Libanon før 1982 

Etter 1970 etablerte PLO hovedkvarteret sitt i Beirut, hovedstaden i Libanon. Sør i landet vokste organisasjonen seg sterk og gjennomførte derfra den samme typen aksjoner mot Israel som tidligere var blitt utført av Jordan. Fra Israel gikk aksjonen tilbake sterkt utover både palestinere og libanesiske sivile. Det var disse forholdene som bidro til å øke den interne spenningen i landet, og som utløste borgerkrigen i 1975. Statsmakten ble svekket, regjeringshæren ble oppløst og Libanon hadde lite å stille opp med ovenfor PLO, og langt mindre ovenfor Israel. FN gikk inn for å stoppe angrepene fra Israel. Nærværet fra FN var til fordel for forsvarsløse libanesere, men styrken klarte ikke å bidra til at staten Libanon fikk kontroll over eget område. PLO etablerte seg derfor på nytt. Det var stadig ny rivalisering mellom skiftende allianser av sunnier, kristne, sjiaer og drusere. I tillegg spilte nabolandene en rolle som ikke bidro til Libanons selvstendighet.

Libanon og Israel etter 1982

Israel invaderte Libanon på nytt i 1982. Dette førte til at PLO og Yasir Arafat bokstavelig talt ble jaget ut av Libanon. Det israelske felttoget gjorde at flere tusen av sivile libanesere mistet livet. Bombingen fra Israel utgjorde enorme skader på libanesisk eiendom og infrastruktur. I flyktningsleirene Shabra og Shatila, som var i et område som ble styrt av Israel, drepte falangister, en spansk kamporganisasjon, hundrevis av mennesker. De fleste av de drepte var menn, men det var også unge gutter, kvinner og barn. Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt ikke hadde grepet inn. 

Hizbollah som gruppering

Opprinnelig var Hizbollah en ytterliggående, sjiamuslimsk gruppering som rekrutterte tilhengere blant de fattige i Iran. De hadde en militær og politisk gren. De ble inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran og som en direkte konsekvens av den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon, etablerte Hizbollah seg i Libanon.

Hizbollah og Israel

”Hellig krig” mot Israel, Vesten og opprettelsen av en islamsk stat i Libanon var målet til Hizbollah. De skjøt raketter mot de israelske okkupasjonsstyrkene, men også mot sivile mål inne i Israel. 

Syria i Libanon-Israel konflikten

Syria spilte en rolle som bidro til Libanons selvstendighet, og støttet delvis Hizbollah i rakettangrepene på Israel. Da Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000, valgte Syria og beholde 35 000 soldater i landet. Syria hadde stor innflytelse i Libanon, og fram til 2005 var det de som hadde kontroll på hvilke beslutninger som ble tatt i landet. I 2005 ble det derimot slutt på dette, da de skyldige i drapet på den forhenværende statsministeren Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble sporet til Syria. Det oppsto antisyriske demonstrasjoner og etter internasjonalt press trakk Syria seg ut av Libanon.

Iran sin historie før kuppet i 1979

Iran hadde lenge vært i den viktigste oljeprodusenten i Midtøsten. Inntektene var derimot svært ujevnt fordelt, og en stor del av inntektene havnet også i utlandet. Vestlige oljeselskaper og stater som Storbritannia hadde spesielt stor makt i Iran etter andre verdenskrig. Fra 1949-51 vokste det frem en massebevegelse som ønsket å nasjonalisere oljeindustrien i landet, og da lederen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Mossadeq ble statsminister i Iran, begynte nasjonaliseringen. I forbindelse med dette kom Iran i konflikt med Storbritannia og andre mektige vestlige land. Myndighetene i Iran klarte ikke å holde oljeproduksjonen oppe, og den økonomiske situasjonen forverret seg. Mossadeq ble så styrtet med hjelp fra USA og Storbritannia, og Sjahen tok over makten igjen og tok opp sin vestvennlige politikk. Iran var likevel ikke et demokrati, og i slutten av 1970-årene økte protestene mot sjahen.

Ayatollah Khomeini og kuppet

Ettersom all opposisjon mot styret ble holdt nede av det fryktede hemmelige politiet i Iran, valgte motstanderne til slutt å samle seg om den landsforviste ayatollah Khomeini. Khomeini hadde på 60-tallet stilt seg i sterk opposisjon til sjahen, og i 1964 ble han landsforvist fra Iran. Han oppholdt seg lenge i Irak på grunn av motsetningsforholdet mellom Irak og Iran, men i 1978 ble han forvist etter anmodning fra sjahen. Khomeini fikk så oppholdstillatelse i Frankrike, og befant seg i Paris mens han ledet de begivenhetene som førte til at Sjahen til slutt gikk av og flyktet landet. I februar 1979 vendte han tilbake til Iran og erklærte landet for en islamsk republikk.

Krig mellom Iran og Irak

Det hadde lenge vært uenighet mellom Iran og Irak om grensene i de oljerike områdene innerst i Persiabukten. Etter revolusjonen i Iran var landet svekket, og lederen i Iran, Saddam Husein valgte derfor å angripe Iran. Irak hadde et autoritært, men sekulært styre, og var derfor redd for at det muslimske styret i Iran skulle oppmuntre Iraks sjiamajoritet. Irak fikk støtte fra de fleste vestlige landene i tillegg til Sovjetunionen, mens Iran fikk støtte fra Syria og Libya. Krigen varte i 8 år, og inneholdt store tapstall, kjemiske våpen og svært blodige sammenstøt. Særlig på Iransk side var tapstallene store. Etter krigen ble ingen av problemene løst, og i dag bryter Iran fortsatt mange menneskerettigheter. 

Golfkrigen 1991

2. August 1990 angrep Irak Kuwait etter at Irak beskyldte Kuwait for å ha pumpet olje på Iraks side og for å ha pumpet for mye olje opp slik at oljeprisene gikk ned. Sikkerhetsrådet i FN besluttet å starte handelsboikott mot Irak, og det ble vedtatt en resolusjon som åpnet for bruk av makt derfor Irak ikke trakk seg ut av Kuwait før 15. januar 1991. Da denne tidsfristen gikk ut, starten ”Operasjon ørkenstorm”. I løpet av høsten bygde USA opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og til slutt deltok 30 land på alliert side, inkludert Norge i operasjonen. Det tok under to dager før Saddam Hussein ga ordre om å trekke styrkene ut av Kuwait, og på fire dager var Iraks styrker på flukt. Da allierte styrker sto inne i Irak, besluttet USA å avslutte krigen. En avgjørende konsekvens av krigen var likevel at USA fikk styrket sitt militære nærvær i den arabiske regionen. 

Emne 13.1: Internasjonale konflikter

Frigjøringskrigen i Algerie 1954-1962

Tiden etter andre verdenskrig var preget av en periode der de tidligere store kolonimaktene Storbritannia og Frankrike mistet mesteparten av sine kolonier. Avkoloniseringen foregikk for det meste på et fredelig vis, men det var likevel i noen land der avkoloniseringen skulle få et blodig utfall. Frigjøringskrigen i Algerie var ett av dem. Algerie hadde vært en fransk koloni siden 1830, men etter andre verdenskrig  brøt det ut blodige opprør i landet. Rapporter melder at 45 000 algeriere og 108 europeere ble drept. Voldsnivået skulle uten tvil danne mønster for den kommende krigen.  De to franske koloniene Marokko og Tunisia ble i 1950-årene begge selvstendige, men når det gjaldt Algerie så skulle det ikke gå like enkelt for seg. Algerie var nært knyttet til fransk økonomi i tillegg til å ha store naturressurser, noe som gjorde at Frankrike nektet å la Algerie få sin selvstendighet. I 1954 gikk motstanderne sammen og dannet Front de Libération Nationale (FLN), og to år senere kunne frigjøringsbevegelsen operere ut fra soner de hadde frigjort.

For Frankrike ble det en prestisjekamp, og gjennom hele krigen var de den overlegne parten. Mens Frankrike hadde 200 000 soldater i Algerie, hadde geriljahæren kun 15 000. På det meste rommet de franske styrkene i Algerie en halv million soldater.  I 1957 la franskmennene ut 900 000 landminer rundt grenseområdene til Algerie og satt i tillegg opp et elektrisk gjerde på grensen til Tunisia. Dette gjorde det svært vanskelig for FLN å få tak i forsyninger fra utlandet, og på samme tid ble også mellom en og to algeriere tvangsflyttet fra sine hjem for å hindre at de ble rekruttert til geriljahæren. Frankrike hadde det militære overtaket, men den blodige kampen gjorde også at FLN etter hvert fikk større oppslutning. FLN hadde opprettet en provisorisk regjering kalt Gouvernement de la république algerienne (GPRA) i utlandet, og Frankrike fikk mye kritikk fra internasjonalt hold.

I 1958 ble Charles de Gaulle valgt til president i Frankrike, og det ble nå et ønske fra hans side å få en slutt på krigen. Mange av de franske innbyggerne i Algerie mislikte derimot de Gaulles politikk, og i 1961 forsøkte de å gjøre statskupp i landet. Kuppforsøket var derimot mislykket og i april 1961 startet fredsforhandlingene. Forhandlingene var vanskelige og tok lang tid, men i mars 1962 ble det ført frem en fredsavtale mellom Frankrike og FLN. I juli samme år ble det holdt en folkeavstemning om selvstendighet i Algerie, og med et overlegent flertall ble Algerie erklært selvstendig. Til sammen regnes det at ca 1 til 1,5 million mennesker mistet livet som direkte følge av krigen, der mesteparten var sivile algeriere. Rundt 25 000 franske soldater ble drept, mens i FLN blir det anslått at antallet var på 150 000. Mange av de algeriske soldatene ble torturert av franske styrker. I tillegg var 8000 landsbyer ødelagte, mens over 2 millioner mennesker var uten et sted å bo. Av de 800 000 europeerne som bodde i Algerie, valgte 4/5 av disse å forlate landet etter krigen var over.

I Algerie har frigjøringskrigen i ettertid fått betegnelsen folkemord, mens i Frankrike var det i lang tid etter fredsavtalen tabu å snakke om den blodige krigen. Om lag 250 00 algeriere ble også rekruttert til den franske hæren under krigen, og etter fredsavtalen ble inngått anslås det at flere titusener av dem ble massakrert med sine familier i Algerie. Frankrike nektet å ta ansvar, og i stedet ble de som gjerne ønsket å flykte til Frankrike nektet innreise til landet. Rundt 90 000 av de algeriske soldatene fra den franske hæren ble likevel reddet ut av franske generaler, trolig fordi de hadde dårlig samvittighet. Om lag halvparten av dem havnet i gamle, franske militærbrakker, og mange av dem skulle fortsatte å leve der i land tid fremover. Det var ikke før mange barn som bodde i leirene gjorde opprør i 1975 at franskmenn skjønte at slike leirer faktisk eksisterte. I dag har Frankrike fortsatt ikke kommet med noen offisiell unnskyldning for krigen og den koloniale fortiden. Det er likevel ingen tvil om at frigjøringskrigen i dag står som et av Frankrikets mørkeste kapitler.

Algerie som fransk koloni fra 1830 til 1962 har også i stor grad påvirket forholdene i landet i ettertid. FLN vant valget i 1962, og i 1963 var FLN det eneste tillatte partiet i landet. På slutten av 80-tallet begynte de å bevege seg mot et demokrati, men det oppstod problemer. I juni i 1990 ble det holdt frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti der Front islamique du salut (FIS), den islamske redningsfronten ble største parti i 853 av 1500 lokale råd. I 1991 vant de den første parlamentariske valgrunden i landet overlegent, og i frykt for at de skulle vinne hele valget ble regjering avsatt av et militært kupp før den andre valgrunden. Valget ble erklært annullert, og like etterpå brøt det ut skuddvekslinger mellom FIS-tilhengere og hæren. Borgerkrigen var et faktum, og skulle vare helt til 2002. I 2004 ble det holdt presidentvalgt i landet der Abdelaziz Bouteflika vant, og det ble ansett som fritt og demokratisk. Bouteflika endret derimot grunnloven slik at han også kunne stille til valg i 2009, et valg han også vant. I januar 2011 oppstod det flere, spontane demonstrasjoner i landet, og Algerie ble en del av den arabiske våren. I februar ble unntakslovene fjernet, og i dag regnes Algerie som et demokratisk land. 

http://snl.no/Algeries_historie#menuitem1

http://www.aftenposteninnsikt.no/3-mars-2012/frankrikes-endel%C3%B8se-krig

http://www.globalis.no/Konflikter/Algerie

Emne 12: Arbeidsliv og arbeidsdeling mellom kjønnene fra 1800-tallet til i dag

Fra slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet kom flere kvinner inn i handels- og håndverksyrket, og det ble større press på å la enker, skilte og ugifte kvinner få rettigheter i arbeidslivet. Ugifte kvinner og enker over 40 år fikk i 1839 håndverkrett, og i 1842 fikk de over 25 år handelsrett. Industrialiseringen gjorde at mange kvinner kom inn i arbeidslivet, og etter hvert kom flere også inn i funksjonæryrkene. Fra 1875 til 1950 var hele 90 % av alle menn og kvinner som var over 15 år økonomisk aktive på en eller annen måte. Det ble også utover på 1800-tallet lagt press på at skolegang og utdanning skulle bli tilgjengelig også for kvinner, og i 1884 fikk kvinner adgang til universitetsutdanning. Ettersom flere og flere kvinner etter hvert fikk en styrket økonomisk stilling ble det opprettet flere kvinneorganisasjoner som blant annet kjempet for allmenn stemmerett for kvinner.

 I 1913 fikk kvinner endelig stemmerett på lik linje med menn, noe som gjorde at kvinnesaksbevegelsene gikk noe ned. Under første verdenskrig var det stor mangel på arbeidskraft i Norge, noe som gjorde at kvinner ble ettertraktet i arbeidslivet. På denne måten ble kampen om likelønn mellom kjønnene også aktuell, og fordi Norge trengte kvinnene i arbeidslivet kunne de også nå stille krav om arbeids- og lønnsforhold. Den største grunnen til at det hadde vært så store lønnsforskjeller mellom kjønnene var at det hadde vært en selvfølge at mennene skulle tjene nok til å forsørge hele familien. Da kvinner kom inn i arbeidslivet mente de fleste derfor at kvinner ikke hadde rett på samme lønn fordi de ikke hadde den samme forsørgelsesbyrden.  I 1920 ble likelønn mellom kjønnene innført. I mellomkrigstiden var det derimot stor arbeidsledighet i landet, og det ble diskutert om ikke gifte kvinner burde gå ut av arbeidslivet for å gi plass til menn og ugifte kvinner. Denne motstanden mot gifte kvinner i arbeidslivet levde videre til etter andre verdenskrig, og i 1946 var kun 3,9 % av gifte kvinner i arbeid.

Dette utviklet seg videre til ”husmorparadiset” på 50-tallet der den økonomiske politikken nå var basert på at hver familie skulle basere seg på én inntekt. Det var derfor på ingen måte lagt til rette for at gifte kvinner kunne gå ut i arbeid, og politikken som ble ført i denne tiåret gjorde at den gjennomsnittlige timelønnen til en kvinnelig industriarbeider var 60 prosent av timelønnen til mennene som utførte det samme arbeidet. I tillegg var arbeidsmarkedet også svært kjønnsdelt der mindre enn to prosent av arbeidende kvinner nå utførte samme arbeid som menn. På 60-tallet blusset derimot kvinnebevegelsen opp igjen, og utover tiåret skjedde det en stor økning i antall kvinner som tok utdanning og arbeidet. Likevel var det på 1970-tallet færre kvinner i arbeid enn det var på begynnelsen av det tjuende århundret. På 70-tallet gjorde velferdsstatens vekst at det ble stor etterspørsel etter kvinner i spesielt omsorgsyrker og undervisning i offentlig sektor. Kvinnebevegelsen fikk også økt oppmerksomhet, og etter hvert begynte flere kvinner i bedrifter å streike for høyere lønn. Lavkonjunkturene på 80-tallet var preget av høy arbeidsledighet i det private næringslivet, men økt sysselsetting i offentlig sektor gjorde at kvinner ikke ble rammet på samme måte som mange menn.

På 90-tallet ble det etablert en økt forventning om at småbarnsfedre skulle ta del i hjemmets omsorgsarbeid, og en kjønnsbalansepolitikk gjorde at det blant annet ble innført styrekvotering i næringslivet. I dag er det svært liten forskjell på antall sysselsatte kvinner og menn, men arbeidsmarkedet er likevel svært kjønnsdelt. I 2004 tjente kvinner i alle næringer i gjennomsnitt 84,5 % av det menn tjente, noe som viser hvordan kvinner generelt er sysselsett i mer lavlønnede yrker enn menn. Samtidig er fordelingen mellom kvinner og menn i offentlige og politiske verv fortsatt skjev, selv om det finnes tendenser til økt representasjon. Flere menn har også tatt større del i omsorgsarbeidet i hjemmet, og i 2004 tok 70 % av fedrene ut permisjon som tilsvarte fedrekvoten, mens nær 17% tok lengre permisjon enn dette. 

Kilder: 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2008/nou-2008-6/9/1.html?id=501163

http://snl.no/Norge/kvinne-_og_likestillingssp%C3%B8rsm%C3%A5l

http://www.ssb.no/a/kortnavn/regsys/tab-2012-06-08-01.html

Emne 11: Norge i etterkrigstiden

Gerhardsen-epoken

I 1945 skjedde det et generasjonsskifte i norsk politikk der Nygaardsvold-regjeringen som ledet Norges eksilregjering under krigen ble erstattet av en samlingsregjering ledet av Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet. Nygaardsvold-regjeringen ble kritisert for å ikke ha satset nok på forsvaret i 30- og 40-årene, og i 1945 fikk Arbeiderpartiet flertall i Stortinget med Einar Gerhardsen som statsminister. Flere regjeringsmedlemmer hadde vært aktive som motstandsfolk under krigen, der Gerhardsen selv hadde sittet i 

Einar Gerhardsen

konsentrasjonsleir og den nye justisministeren Jens Christian Hauge hadde vært leder for Milorg. Med unntak av noen få uker i 1963 satt Arbeiderpartiet med makten i en tjueårs epoke fra 1945, der Gerhardsen var statsminister den største delen av tiden. Til sammen satt Gerhardsen som statsminister i 17 år, og i ettertid har han blitt betraktet som den betydeligste politikeren i Norge på 1900-tallet.

Gerhardsen-epoken var preget av en tid der Norge skulle gjenreises og velferdsstaten utvikles. Dette skulle hovedsakelig skje gjennom en satsing på industri, infrastruktur og vannkraft. Etter 1945 videreførte de norske myndighetene flere byggeprosjekter fra okkupasjonstiden, blant annet aluminiumverket i Årdal i Indre Sogn. Norge satset også på fiskeforedling der det ble bygget en rekke fileteringsanlegg og fryserier langs norskekysten. Samtidig som gjenreisning stod sentralt i den første tiden etter krigen, så var Gerhardsen også opptatt av å gradvis utvikle Norge i en mer sosialistisk retning. Dette skjedde blant annet ved å forsøke å sørge for statlig kontroll i næringslivet og medbestemmelse i bedrifter. Den kalde krigen førte derimot til at Norge måtte velge side mellom USA og Sovjetunionen der Norge til slutt godtok Marsjallhjelpen og norsk medlemskap i NATO.

Kilder

• http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/departementer_embeter/embeter/statsminister-1814-/einar-henry-gerhardsen.html?id=463396
• http://snl.no/.nbl_biografi/Einar_Gerhardsen/utdypning

Emne 10.2: USA og Sovjetunionen

USA	Sovjetunionen
Demokratisk stat	Totalitær stat
Kapitalisme (markedsøkonomi)	Kommunisme (planøkonomi)
Privatbilisme	Strenge reiserestriksjoner
Store klasseforskjeller	Mindre sosiale ulikheter
Liten sosial sikkerhet (få velferdsordninger)	Sosial sikkerhet (skole, helse o.s.v.)
Dynamisk samfunn	Lite dynamisk samfunn
God på hverdagsteknologi	Dårlig på hverdagsteknologi
Etnisk mangfold	Etnisk mangfold
Dyktige på våpen og romfart	Dyktige på våpen og romfart
Reklame og massemedier	Propaganda

Emne 10.1: Den kalde krigen

Kambodsja

Fra 1975 til 1979 forsøkte Røde Khmer å gjennomføre en av de mest ekstreme kommunistiske revolusjonene som noen gang har funnet sted i verden. Under de 44 månedene Pol Pot styrte, anslås det at mellom 1,5 og 2 millioner mistet livet. Landsbylivet ble sett på som idealet, og alt tradisjonelt skulle jevnes med jorden. Lærere, intellektuelle, munker og tjenestemenn ble fengslet, og hundretusener av mennesker ble likvidert. I dag finner man fortsatt massegraver rundt om i landet, noe som har gjort at Kambodsja også har fått navnet ”dødsmarkenes land”.


Under andre verdenskrig var Kambodsja okkupert av Japan, men i 1955 fikk landet sin selvstendighet etter hundrevis av år under thailandsk og fransk styre.  Kambodsja førte i de første årene etter uanhengigheten en nøytralisert utenrikspolitikk, men hadde samtidig et godt forhold til Kina og Sovjetunionen. Det kambodsjanske kommunistpartiet hadde blitt stiftet i 1951 i samarbeid med vietnamesiske kommunister, og på slutten av 60-tallet begynte den kommunistiske aktivitet å øke i landet. Fram til slutten av 60-tallet var det den tidligere kongen Sihanouk som styrte i Kambodsja, men 18. mars 1970 skjedde det et kupp ledet av Lon Nol der Sihanouk ble avsatt. Lon Nols høyreorienterte regjering fikk blant annet bistand fra USA, og geriljabevegelsen med Røde Khmer i spissen fikk etter hvert stor støtte i Kambodsja. Samme år brøt det ut borgerkrig i landet mellom Lon Nols styre med hjelp av USA og vietnamesiske styrer, og geriljabevegelsen med Røde Khmer som en dominant part. I 1975 klarte Røde Khmer å blokkere alle forsyningsveiene til hovedstaden Phnom Penh, noe som gjorde at Lon Nols regjering måtte kapitulere.

Pol Pot

Røde Khmer tok derfor over makten, og samme dag ble det beordret at Phnom Penh skulle tømmes for innbyggere. Millioner av mennesker over hele landet ble tvangssendt ut på landsbygden og satt til å jobbe i store arbeidskolonier. Tusenvis av mennesker døde av utmattelse, sykdom og underernæring. Røde Khmers ideologi var på mange måter en renhetsideologi der målet var et egalitært bondesamfunn og borgerskapet skulle utryddes sammen med alt som kunne minne om bylivet og de velstående. Religion, penger og privat eiendom ble forbudt. Det anslås at ca. 600 000 mennesker ble likvidert der en stor andel av dem var Røde Khmers egne tilhengere. Kun en liten mistanke om upålitelighet var nok, og mange av tilståelsene ble presset frem ved hjelp av grov tortur. Spesielt utsatte var etiske minoriteter og religiøse grupper. I tillegg til Røde Khmers kommunistiske og maoistiske ideologi var partiet påvirket av en sterk nasjonalistisk tankegang, noe som gjorde at det ikke tok lang tid før alliansen med vietnamesiske kommunister ble brutt. Landet ble totalt lukket for omverdenen, og det ble bestemt at tidsregningen skulle starte på nytt med revolusjonsåret 1975 som ”År null”.

I begynnelsen styrte Røde Khmer med et anonymt maktorgan kalt ”Angkar” som betyr ”organisasjonen”. Det var ikke før i 1976 at Pol Pot ble trukket frem som landets ”Broder nr. 1”, og i 1977 ble det kjent at det kambodsjanske kommunistpartiet og ”Angkar” egentlig var samme organisasjon. En regjering ble offisielt dannet med Pol Pot som regjerningssjef og forsvarssjef. I 1978 var massakren av hundrevis av vietnamesiske landsbyinnbyggere med på å forverre forholdet til Vietnam, og i 1979 invaderte Vietnam Kambodsja. Røde Khmer ble drevet ut, og Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert. Røde Khmer startet en motstandsregjering sammen med Sihanouks motstandsgruppe og den Kambodsjanske antikommunistiske frigjøringsfronten, og fikk i tillegg tillatelse til å holde Kambodsjas plass i FN. Etter ti år med kamp trakk Vietnam sine styrker seg til slutt av Kambodsja i 1989, og i 1991 ble det undertegnet en fredsavtale.

Levninger fra massegravene

I 1992 ble det vedtatt av FNs sikkerhetsråd å gjennomføre en operasjon kalt UN Transitional Authority in Cambodia (UNTAC). Operasjonen skulle sørge for at væpnede styrker skulle demobiliseres og at det i 1993 skulle gjennomføres et demokratisk valg. Røde Khmer nektet derimot å avvæpne styrkene sine og erklærte seg som motstander av valget. Valget ble likevel gjennomført, og monarkiet gjenoppstod med Sihanouk som konge. Røde Khmer forsatte kampen, og det var ikke før i 1999 at de endelig kapitulerte. Røde Khmers ledere ble derimot ikke satt for retten i de første årene etter kapitulasjonen, og det var først 2003 at mange av dem ble stilt for en felles kambodsjansk-internasjonal krigsforbryterdomstol. I dag hender det fortsatt at tidligere Røde Khmer-medlemmer blir dømt for folkemord og tortur. 

Kilder:

• http://www.folkemord.no/Kambodsja/4471/4474
• http://snl.no/Kambodsjas_historie
• http://snl.no/Kambodsja#menuitem3
• http://snl.no/R%C3%B8de_Khmer

Pol Pot

Pol Pot kom fra en velstående familie med bånd til det kambodsjanske kongehuset, og fikk sin utdannelse i Paris der han studerte radioelektronikk. I Paris var han også aktiv som marxist-leninistisk organisator for studenter fra Kambodsja, og da han kom hjem igjen til Kambodsja ble han med på den hemmelige organiseringen av Kambodsjas kommunistparti. I 1960 ble han medlem av partiets sentralkomité, og fra 1963 stod han som generalsekretær. Fra 1976-79 var han regjerings- og forsvarssjef, og fra 1975-79 var det Pol Pot som styrte landet. Han fikk ærestittelen Broder nr. 1, og ble også kalt Kamerat Pot.

Pol Pots radikale ideologi var i stor grad inspirert av maoismen, i tillegg til at den bestod av en ekstrem form for khmer-nasjonalisme. Et av hans største mål var et rendyrket jordbrukssamfunn, noe som ble forsøkt gjennomført gjennom en svært radikal kollektiviseringsprosess og tvangsarbeidsleirer. Etter Vietnams invasjon av Kambodsja i 1979 ble Pol Pot kjent skyldig i døden til over 3 millioner mennesker, og ble dømt til døden for folkemord. Dødsstraffen kom derimot ikke, og i 1985 trakk han seg offisielt ut av ledelsen for kommunistpartiet. Han ble likevel sett på som leder for partiet til langt ut på 1990-tallet, og det var ikke før i 1997 at han ble dømt til fengsel på livstid. I 1998 døde han i en jungelhytte nær thai-grensen, trolig av hjertesvikt.  

Kilder: 

• http://snl.no/Pol_Pot 
• http://snl.no/R%C3%B8de_Khmer
• http://www.folkemord.no/Kambodsja/4471/4474 

Kambodsja - Faktaboks 

OFFISIELT NAVN: Sathearanakrath Pracheachon Kampuchea

NORSK NAVN: Kongeriket Kambodsja

Nasjonalflagget i Kambodsja

OFFISELT SPRÅK: Khmer

HOVEDATAD: Phnom Penh

INNBYGGERTALL: 14 952 665 (2012)

AREAL: 181 035

STATSFORM: Konstitusjonelt monarki

STATSOVERHODE: Norodom Sihamoni

STATSMINISTER: Samdeck Hun Se

RELGION: Buddhisme 


Kilder: 

• http://snl.no/Kambodsja 

Emne 9: Sovjetunionens historie

Det kommunistiske manifest

Det kommunistiske manifest var et politisk-ideologisk kampskrift som ble gitt ut i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Manifestet var først og fremst en analyse av det kapitalistiske samfunnet, og innehold også et ”program” for arbeiderklassens revolusjonære kamp for sosialisme. Tankene til Karl Marx fikk etter hvert stor innflytelse, og inspirerte blant annet Lenin til å skape en kommunistisk revolusjon i Russland.

 Årsakene til den russiske revolusjon

Russland hadde vært styrt av en eneveldig tsar siden 1500-tallet, og på 1900-tallet var klasseforskjellene blitt enorme. Folk var svært misfornøyde, og mange mente at det gammeldagse styresettet ikke lenger passet inn i det nyindustrialiserte Russland. I 1903 ble det russiske marxistiske partiet splittet i to på en kongress i London. Man fikk bolsjevikene ledet av Lenin som mente at partiet skulle styres av en elite der det ble stilt strenge krav til medlemskap, og mensjevikene som fortsatte som et masseparti der alle kunne være med.En annen viktig årsak til den russiske revolusjonen var at tsaren ikke klarte å omstille seg, og flere ganger viste stor mangel på kompetanse. Russland tapte krigen mot Japan i 1904-1905, og i januar 1905 ble 130 mennesker drept i en fredelig demonstrasjon utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg. Dagen har i ettertid blitt kalt ”Blodige søndag”, og resulterte i streiker og opprør. Tsaren ga etter når det gjaldt noe, og opprettet blant annet en russisk nasjonalforsamling kalt dumaen. 

Revolusjonen i 1917

En stor del av folket ønsket en ny regjering og at tsaren skulle gå av. I februar 1917 ble protestene mot tsarregimet voldelige der mange av innbyggerne gikk i konfrontasjon med soldater og politi. Soldatene i Petrograd sluttet seg derimot til opprørerne, og revolusjonen var i gang. Da soldater som ble sendt inn fra frontene i første verdenskrig også sluttet seg til demonstrantene, valgte tsar Nikolai II å trekke seg. En midlertidig ny regjering ble utnevnt av Dumaen, og i ettertid har denne revolusjonen blitt kalt februarrevolusjon. En rekke mennesker ønsket en ytterligere kommunistisk revolusjon i Russland, og en av disse var Vladimir Iljitsj Uljanov, også kalt Lenin.Lenin ble smuglet inn i Russland av tyskerne som håpet at en revolusjon i landet ville føre til at Russland trakk seg ut av krigen. Lenin var en del av bolsjevikene som ønsket en revolusjon i Russland som var basert på ideene til Karl Marx. Lenin og de andre venstreradikale revolusjonære planla nøye et kuppforsøk, og 7. november 1917 ble det gjennomført. Pga Russland brukte den julianske kalenderen har denne revolusjonen i ettertid blitt kalt oktoberrevolusjonen. Den erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en regjering styrt av bolsjevikene med Lenin som leder, og Lev Trotskij som utenriksminister.     

Borgerkrigen frem til 1922

Bolsjevikene måtte utbre sin makt over resten av Russland, men ble møtt med stor motstand, hovedsakelig fra de antirevolusjonære kalt ”de hvite”. En revolusjonær makt som ønsket å slutte fred med Tyskland kunne ikke land som Storbritannia, Frankrike og USA godta, noe som gjorde at de sendte flere militære styrker til Russland for å hjelpe de antirevolusjonære. Bolsjevikene var avhengig av en stor hær, og i 1920 hadde de klart å samle sammen en hærstyrke på 4-5 millioner mann, kalt Den røde armé. ”De hvite” bestod ikke av en sentral ledelse, noe som gjorde dem militært svakere enn ”de røde”. Borgerkrigen varte fram til 1922 og hadde bolsjevikene som en seirende part, samtidig som de jobbet med å innføre kommunisme i Russland.

 Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

Den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR) hadde blitt opprettet som en arvtaker til tsarregimet, og i 1922 ble RSFSR slått sammen med sovjetrepublikkene Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske republikken, til Sovjetunionen (USSR). En stor del av Sovjets befolkning var analfabeter, økonomien var skral, og mange var fiendtlig til den nye kommunistiske staten. Lenins styring i Sovjetunionen inkluderte en proklamering om nasjonalisering av all jord, men i praksis ble ikke dette gjennomført. Jorden ble i stor grad drevet av bønder uten innblanding, men driften av de små enhetene var svært lite effektiv. Økonomien gikk ytterligere nedover, og rubelen mistet all sin verdi. Fabrikkene ble mindre produktive, og byene ble fraflyttet. Folketallet sank også som en følge av krig, emigrasjon og hungersnød. Overskuddet av korn ble konfiskert av staten, noe som gjorde at bøndene passet på å produsere mindre slik at det ikke ble noe overskudd. Den økonomiske og samfunnsmessige politikken som skulle føre til en sosialistisk oppbygging ble kalt NEP, og ga blant annet de private kreftene fikk tillatelse til å drive næringsdrift på egenhånd. Privat eiendomsrett var derimot opphevet, og andre individuelle rettigheter som ytringsfrihet og demokrati var forbudt. 

Maktkamper

Noen var svært uenige i Lenins bruk av NEP, og en av dem var Josef Stalin. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet, og da Lenin ble for syk til lede den sovjetiske republikken var han en av dem som ønsket å ta over lederrollen. Lev Trotskij var derimot ansett som den naturligste arvtakeren til Lenin, og Lenin ytret seg blant annet om at han var urolig for Stalins hensynsløse metoder. Trotskij og Stalin var også splittet når det kom til hvordan Sovjetunionen skulle forholde seg til resten av verden. Trotskij mente revolusjonen burde spres til andre land, mens Stalin mente at det uten tvil var fullt mulig å bygge sosialismen i ett land, og at det var i den retningen de burde gå. Etter at Lenin døde allierte Stalin seg med flere i sentralkomiteen, noe som gjorde at Trotskij nokså raskt var ute av spillet. I 1927 gikk Stalin og hans allierte inn for å bryte med NEP-politikken, og innen utgangen av 1928 var de fleste rivalene fra sentralkomiteen utmanøvrert. Fra 1929 var det liten tvil om at det var Stalin som var partiets og Sovjetunionens leder.

 Moskvaprosessene på 1930-tallet

Moskvaprosessene var tre store, offentlige prosesser fra 1936-38 der flere tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti ble henrettet. Da Stalins fremste medarbeider og potensielle rival Sergej Kirov ble drept 1. desember 1934 i Leningrad, så Stalin sin mulighet til drive utrensning av potensielle svikere i partiet. I august 1936 ble 16 partimedlemmer dømt til døden og henrettet. Alle bortsett fra én erkjente seg skyldig. Den andre prosessen fant sted i januar i 1937 der 17 partifeller fikk samme skjebne som dem i 1936. Ved den tredje prosessen ble 21 medlemmer tiltalt, der kun tre av dem unnslapp døden. I tillegg til utrenskingen av Stalins tidligere ledende partifeller skjedde det også en utrensking i militæret og når det gjaldt andre aktive kommunister. Etter prosessene var over var det kun 25 % av dem som hadde blitt med i partiet fra 1921-28 som overlevde. Man regner i senere tid med at 90 % av generalene og 80 % av oberstene ble eliminert.

Gulag

GULag var fra 1930-55 direktoratet som administrerte fangeleirene og straffekoloniene i Sovjetunionen. Systemet hadde røtter tilbake til like etter revolusjonen i 1918, men det var først i 1929 at Stalin bestemte at leirsystemet skulle utvides, hovedsakelig på grunn av at man skulle få fart på industrialiseringen gjennom tvangsarbeid. Enorme prosjekter ble gjennomført med arbeidskraft fra fangeleirer der et av de største eksemplene er byggingen av Kvitsjø–Østersjø-kanalen fra 1931–33. Sovjetunionen ble etter hvert økonomisk avhengig av fangeleirene der systemet blant annet produserte en tredjedel av landets gull i tillegg til at arbeiderne arbeidet innefor flere sentrale sektorer. Det er i dag anslått at det gjennom Sovjetunionens tid ble drevet minst 476 leirkomplekser bestående av tusenvis av enkeltleirer. Under andre verdenskrig vokste omfanget av leirene fortsatt, og på 50-tallet nådde systemet sin største utbredelse. Det er anslått at minst 2,7 millioner mennesker mistet livet i fangeleirene og at rundt 18 millioner mennesker en eller annen gang var innom leirsystemet.

 Sovjetunionen under andre verdenskrig

Den 22. juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Tyskland (Operation Barbarossa), og de ble trukket inn i andre verdenskrig. Stalin betegnet krigen som den store fedrelandskrigen, og Den røde hær ble omdøpt til Sovjethæren. I tillegg førte Stalin en mer forsonende linje ovenfor det gamle tsarregimet og den ortodokse kirken. På denne måten klarte Stalin å mobilisere den storrussiske befolkningen, og oppslutningen rundt det sovjetiske regimet ble derfor styrket. Statsmakten ble i stor grad sentralisert, og ved hjelp av en mobilisering av hele det sovjetiske samfunnet klarte Stalin å presse den tyske fienden ut av landet. Under krigen gjennomførte også Stalin en massedeportasjon av folkegrupper der mange mennesker fra Øst-Polen, Baltikum og Bessarabia ble deportert til Kasakhstan og Sibir. 

Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

Etter andre verdenskrig rykket Sovjetunionen opp til å være en supermakt ved siden av USA. Sovjetunionen spilte en stor rolle når det kom til vendepunktet i krigen, noe som også skulle gjenspeile fredsoppgjøret. Ettersom Ved Potsdam-avtalen i 1945 fikk Sovjetunionen beholde sine territorier fra 1940 i tillegg til at de ble tildelt halvparten av det tidligere tyske Øst-Preussen. Sovjetunionen fikk også ¼ av Berlin. Forholdet mellom Sovjet og vestmaktene forverret seg derimot fra 1945-47, og i løpet av disse årene ble også store deler av de østeuropeiske landene påtvunget kommunistiske regimer. Den kalde krigen ble derfor et faktum.

Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53) og avstalinisering etter at Stalin dør i 1953

Stalinisme ble først og fremst brukt av motstanderne av Stalin innad i kommunistpartiet, og ble betegnet om hans politiske metoder. I senere tid har begrepet også blitt brukt om Stalins system fra 1945-53. Stalinisme ble gjerne kjennetegnet som et system med en høy maktkonsentrasjon, sterk maktutøvelse og stor persondyrkelse av Stalin selv. Avstaliniseringen av Sovjetunionen startet ved den 20. partikongressen i februar i 1956 der Khrusjtsjov i stor grad kritiserte Stalin personlig ved å angripe hans metoder og den store persondyrkelsen. Selv om kritikken ikke nødvendigvis rammet det kommunistiske politiske systemet, så ble det likevel påvirket av avstaliniseringen. I de andre kommunistiske statene i Øst-Europa fikk mange av kommunistpartiene nye ledere, og flere politiske fanger fikk amnesti. Samtidig fikk man en reduksjon av de enorme sosiale forskjellene som preget Stalin-tiden. Arbeidslivlovene ble bedre, og tiltak som bedre pensjoner og mer omfattende boligbygging var noen av konsekvensene av avstaliniseringen. 

Livet i Sovjetunionen frem til 1991

Ved bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 er det i dag anslått at om lag 50 % av Russlands befolkning var analfabeter. Gjennom det sovjetiske styresettet ble det lagt vekt på å skaffe et skoletilbud for alle, noe som resulterte i at andelen analfabeter var redusert til 20 % i 1940. Formelt ble de forskjellige nasjonalitetene i Sovjetunionen likestilt, selv om dette ikke nødvendigvis ble praktisert. Den nasjonale og sosialistiske kulturen skulle vektlegges, noe som førte til at det ble liten plass for kultur som ikke ble ansett som tro mot partiet. Sensuren stod sterkt, og det som ikke var ideologisk korrekt ble luket bort. Det sovjetiske regimet var også svært religionsfiendtlig, noe som blant annet førte til to kristendomsforfølgelser. Etter Stalins død ble ytringsfriheten noe bedre, men store forfattere som Boris Pasternak fikk fortsatt ikke utgitt sine verker. Først under Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid ble sensuren formelt avskaffet.Ved det kommunistiske styret i Sovjetunionen fikk staten et stort ansvar for menneskets velferd.  Dette innbar at goder barnehage, utdanning, lønnsarbeid, helsetjenester og kulturtilbud ble helt eller delvis rettighetsfestet. Sovjetunionen satset også på planøkonomi. Gjennom femårsplaner fra 1928 var Sovjetunionen i 60- og 70-årene en av verdens største når gjaldt industri og militæret, men planøkonomien førte også til at staten ikke klarte å forsyne befolkningen med forbruksvarer, i tillegg til at industrien slet med effektiviteten. Under det sovjetiske regimet var det også store begrensninger når det kom til reising, og til og med forflytning mellom byene var ofte vanskelig.  

 
Glasnost og perestrojka – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

Glasnost er en betegnelse på den politikken som ble innført i Sovjetunionen da Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i 1985. Denne politikken innebar blant annet en sterk forbedring av ytringsfriheten noe som gjorde kritikk av det politiske systemet mulig. Målet var å forebedre, men opprettholde det kommunistiske styret. Ytringsfriheten gjorde blant annet at maktmisbruket under regimet kom fram i lyset, i tillegg til at opposisjonen etter hvert fikk en sterk profil. Glasnost var uten tvil en viktig årsak til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Perestrojka var et politisk slagord ved den politikken som ble gjennomført ved glasnost. Slagordet gjaldt særlig det økonomiske området ved reformene, og innehold både en begrenset form for markedsøkonomi og en satsing vitenskap og teknologi. Målet for dette var å øke veksten og effektiviteten i den sovjetiske økonomien. 

Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

En av de største prioriteringene etter oppløsningen av Sovjetunionen var å innføre privatisering og prisliberalisering. Under Jeltsin ble ”sjokkterapi” innført, og fra 1992 ble prisene sluppet fri. Dette førte til en kraftig inflasjon der prisene i 92 steg med mer enn 2500 %. Lønnen og pensjoner lå på etterskudd i forhold til vareprisene, og menneskers sparepenger forsvant. Levestanderen sank derfor for en stor del av den russiske befolkingen. Produksjonen fikk også et stort fall, og det tok ikke lang tid for markedsreformene avtok. De økonomiske nedgangstidene skulle derimot fortsette i ganske lang tid etter oppløsningen.

 Kilder:

http://snl.no/Det_kommunistiske_manifest

http://snl.no/Moskvaprosessene

http://snl.no/Sovjetunionen/historie

http://snl.no/GULag

http://snl.no/stalinisme

http://snl.no/Sovjetunionen/kulturen

http://snl.no/Sovjetunionen/fra_perestrojka_til_oppl%26amp%3B%23xF8%3Bsning

http://snl.no/glasnost

http://snl.no/perestrojka

http://snl.no/Russland/etter_Sovjetunionen

Hansen m.fk, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm As, Oslo 2008