Emne 6: Første verdenskrig

Årsaker: 

Grunnleggende årsaker:

• Marokko: Storbritannia, Frankrike, Italia, Spania og Tyskland gjorde seg gjeldende i tur og orden for å skaffe seg makt og innflytelse i Marokko.
• Balkan: Østerrike-Ungarn, Serbia, Italia, Russland, Bulgaria, Hellas, Det osmanske riket og Tyskland hevdet seg i krisen på Balkan. Bulgarerne drømte om et Stor-Bulgaria, og serberne om et Stor-Serbia. Østerrike-Ungarn var helt uinteressert i dette, noe som gjorde at det alltid var duket for nye kriser på Balkan.
• Rustningskappløp: Tyskland førte en utfordrende politikk i Marokko, på Balkan og i Midtøsten. Østerrike-Ungarn og Serbia provoserte hverandre når det gjaldt innflytelse på Balkan. Militær sikkerhet viktig der man måtte kunne forsvare seg godt mot en eventuell angriper. Kappløp mellom Storbritannia og Tyskland når det gjaldt sjøstridskrefter.
• Allianser: Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Bulgaria og osmanene med i alliansen ved krigsutbruddet. Japan skiftet side i 1915. Trippelententen: Russland, Frankrike og Storbritannia. Etter hvert USA og Japan. Låste medlemmene til å erklære krig.
• Nasjonalisme og glorifisering: Unge menn ruset på tanken om å få slåss for sitt fedreland.
• Mangel på interesseorganisasjoner: Ingen steder der landene kunne drøfte sine motsetninger. Hovedunntaket to fredskonferanser i Haag i 1899 og 1907 som ikke førte til noe.
• Provoserende politikk: Tyskland og Østerrike-Ungarn. Tyskland bygget opp krigsflåten og tok lite hensyn til de andre landene. Begge landende oppførte seg også svært arrogant.

Utløsende årsak:

• 28. juni 1914 ble hertugparet Frans og Sophie Ferdinand av Østerrike-Ungarn drept av Gavrilo Princip i byen. Sarajevo i Bosnia. Princip var 19 år og medlem av den Svarte hånd, en serbisk gruppe som ville at Østerrike-Ungarn skulle gi fra seg land til Serbia. 

Emne 5: Demokratiseringsutviklingen i Norge fra 1814-1905

Demokratiet vi har i Norge i dag er et resultat av en gradvis demokratiseringsutvikling som spesielt skjøt fart etter 1814 da grunnloven ble vedtatt. Ved grunnloven fikk Norge i større grad kontroll over eget land og politikk til tross for at det ikke tok land tid før Norge gikk inn i union med Sverige. Prosessen har vært lang, og for å forstå hvordan man etter hvert fikk allmenn stemmerett for menn og dannelse av politiske partier må man fokusere på hvordan ”vanlige borgere” begynte å ta del i avgjørelser om hvordan Norge skulle styres. På denne måten fikk man en demokratisering nedenfra som i stor grad var avgjørende for at det norske demokratiet utover på 1900-tallet favnet alle norske borgere. I denne artikkelen skal det derimot fokuseres på utviklingen som skjedde fra 1814 til 1905, der det mest naturlige er å begynne med grunnloven.

Grunnloven fra 1814 hadde som premiss at makten skulle komme fra folket og at den skulle være med på å regulere forholdet mellom statsmaktene. Den skiller klart mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten, noe som viser at den var inspirert av Montesquieus tanker om maktfordeling. I tillegg fikk Norge en rekke viktige organer som ofte kjennetegner er selvstendig stat. Landet fikk en egen nasjonalforsamling, egen regjering, eget rettsystem, egen bank og pengesystem, og egen hær og marine. Etter at Norge kom i union med Sverige var Karl Johan opptatt av å styrke kongens stilling i Norge. I 1818 og 1921 foreslo han å revidere grunnloven, noe som blant annet ville gi kongen absolutt veto. Forslagene ble avvist av stortinget, og loven om at kongen kun kunne sanksjonere tre ganger gjaldt fortsatt.

Utover i 1830-årene fikk man en fremvekst av kommunalt selvstyre. I 1833 fikk man et bondestorting med Ole Gabriel Ueland i spissen da bøndene begynte å stemme inn sine egne på stortinget. Bøndene syntes det var urettferdig at de hadde innflytelse over politikken på nasjonalt nivå, men ikke kommunalt. I 1937 fikk de kjempet frem Formannskapsloven, en lov som i stor grad ga bygdene selvstyre. Bøndene fikk i større grad erfaring fordi de deltok i politikken, noe som var viktig med tanke på å demokratisere nedenfra. I tillegg ble skatten på jord opphevet, noe som i stor grad var viktig for bøndene. Hans Nielsen Hauge, bondesønn og lekpredikant, var også viktig for å få bøndene til å ta del i politikken i Norge på 1800-tallet. Han gjorde opprør mot det gamle stendersamfunnet ved å vise at man både kunne være bonde og forretningsmann.

Marcus Thrane var også svært viktig for demokratiseringen av Norge ved at han grunnla den første norske arbeiderbevegelsen kalt Thranebevegelsen i 1948. Medlemmene i arbeiderbevegelsen krevde allmenn stemmerett for menn slik at arbeiderne også kunne få innflytelse på stortinget. I tillegg kjempet de for bedre kår for arbeiderne og husmennene, en like skole for alle og lavere tollsatser på korn og andre viktige varer. Selv om Thranebevegelsen etter hvert led nederlag var den likevel essensielt viktig når det kommer til dannelsen av fagforeningene på 1870-tallet og videre kamp for at arbeiderne også kunne delta i politikken. En annen betydelig arbeiderbevegelse på 1800-tallet var bondevennene, ledet av Søren Jaabek. Bevegelsen ble opprettet i 1865 og var også omstridte i den forstand at de krevde allmenn stemmerett for menn og bedre kår for husmennene. Mens Jaabek var bøndenes fremste talsmann på stortinget fikk påvirket bondevennene bøndene til å stemme på de politikerne som støttet bøndene. Jaabek krevde også sparsommelighet i statshusholdningen og stod for en økonomisk liberalistisk tenkning. Han støttet folkeskolen og økt lønn til lærerne. Mye på grunn av bondevennenes store medlemsmasse på slutten av 1860-tallet, ble det i 1868 det beste bondevalget siden 1833.

De nevnte arbeiderbevegelsene var sentrale når det kommer til økt politisk mobilisering blant bøndene og arbeiderne. De var viktigere for fremveksten av de politiske partiene på slutten 1800-tallet og inspirerte til videre kamp for allmenn stemmerett blant menn. Nesten samtidig som Søren Jaabek, markerte Johan Sverdrup seg som den viktigste politikeren på venstresiden etter Ole Gabriel Ueland. Han mente embetsmennene hadde for stor makt og kom blant annet med tre krav som i stedet skulle økte stortingets makt. For det første ville han som Thrane og Jaabek ha allmenn stemmerett for menn. Han mente også at regjeringen hadde for stort spillerom i den forstand at stortinget kun var samlet i noen måneder hvert tredje år. I tiden mellom stortingets samlinger kunne regjeringen gjøre mye som de selv ville, og Sverdrup la derfor fram krav om årlig storing for å gjøre slutt på regjeringens frie spillerom. På denne tiden var det også slik at statsrådene ikke møtte i stortinget. Sverdrup mente at dette gjorde at statsrådene ikke ble holdt ansvarlig for den politikken de førte, og at man heller ikke kunne vite om politikken de førte var i overensstemmelse med grunnloven og det stortinget hadde bestemt.

I 1871 ble årlig storting vedtatt, i 1880 ble det vedtatt at statsrådene skulle møte i stortinget i tillegg til at grunnloven nå kunne endres uten Kongens godkjennelse. I 1870-årene ble også de første fagforeningene etablert, og fungerte som møteplasser der man hjalp hverandre ved sykdom eller arbeidsledighet. I 1889 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon stiftet, og i 1900 ble Norsk Arbeidergiverforening dannet. Mye på grunn av de tidligere arbeiderbevegelsene fikk man ved valget i 1882 betegnelsene ”Venstre” og ”Høyre”. Venstre bestod av bønder og store deler av middelklassen med Sverdrup i spissen, mens Høyre bestod av embetsmenn og geistlige. Venstre vant valget, og i 1884 ble Johan Sverdrup valg til Norges første statsminister. Det ble også lagt grunnlag for parlamentarismen ved at regjeringen nå stod til ansvar for stortinget i tillegg til at det for første gang var slikt at den politikeren med flest stortingsrepresentanter bak seg fikk oppgaven med å danne ny regjering. Vestre var også opptatt av nasjonalisme, noe som i stor grad var med på å fremme tankene om at de med lik kultur, språk og historie skulle ha de samme rettighetene. Partiet ble etter hvert svært splittet, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet, mens Moderate Venstre ble dannet i 1888. På samme tid vokste også nye folkebevegelser fram, som for eksempel avholdsbevegelsen, Det teologisk meningsfakultetet og folkebevegelser for landsmål og riksmål. Etter lang kamp ble det i 1898 endelig innført allmenn stemmerett i Norge.

På grunn av uenigheter når det gjaldt utenrikspolitikken mellom Sverige og Norge, ble det på slutten av 1800-tallet en ny strid om unionen. Norge krevde en norsk utenriksminister og et norsk konsulatvesen som tjente norske interesser. Etter stor uenighet og på randen til krig krevde den svenske riksdagen folkeavstemning for å se om folket stod bak unionsoppløsningen. Et klart flertall svarte ja, og Norge var ikke lenger i union med Sverige. Demokratiseringsutviklingen i Norge fra 1815 til 1905 har uten tvil vært svært omfattende. Formannskapsloven ble avgjørende for å sikre lokalt selvstyre, og en demokratisering nedenfra med bønder og arbeidere har gjort at man gradvis begynte å utvikle et demokrati som ligner det vi har i dag. På begynnelsen av 1900-tallet var man kommet en lang vei med allmenn stemmerett for menn, men det skulle likevel ta en stund før kvinnene ble tildelt de samme rettighetene.

Kilder:

-          Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008

-          http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sverdrup/utdypning

-          http://snl.no/Norges_historie/1815%E2%80%931905

-          http://snl.no/Marcus_Thrane

Emne 4: Imperialisme - Cuba

I dag kjenner vi Cuba som en karibisk øy med hvite strender og vakker natur. Vi har alle hørt om cubanske sigarer, og de fleste av oss har nok drømt oss vekk til denne perlen i det karibiske hav. Men Cuba er så mye mer enn palmesus og hvite strender, øyen har en lang historie som et offer for to stormakters imperialisme og kolonisering. Av dagens 11 millioner innbyggere, er hele 60 % av disse spanske etterkommere. Dette er på grunn av Spanias kolonisering av Cuba på begynnelsen av 1500-tallet.

Også USA har en fortid som en form for kolonimakt ovenfor Cuba. Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til den tiden da USA gjentatte ganger ønsket å kjøpe Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen ebbet ut i Karibia tok USA gradvis over posisjonen som økonomisk og politisk dominerende over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontroll over det meste som ble importert og eksportert, og med et sterkt grep om Cubas indre politiske forhold.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret. Til dags dato har forholdet vært preget av spenninger og konfrontasjoner. USA har sterke interesser i utviklingen på øya fordi man anser Cuba som liggende i USAs geografiske bakgård. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har opprettholdt en embargo, altså et handelsforbud eller en blokade, som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. USA innførte dette handelsforbudet grunnet den kubanske nasjonaliseringen og har uttrykt at denne vil fortsette så lenge den kubanske regjeringen nekter å bevege seg mot demokrati og respekterer menneskerettighetene.  USA krever en tilbakevending til kapitalismen og et styresett ”frihetens land” kan akseptere.

Før dere får et innblikk i Cubas spennende historie, skal vi se på hva imperialisme og hva det vil si å kolonisere et annet land. Det er viktig å definere begreper imperialisme fordi det vil gi et bakteppe for å oppnå en dypere forståelse av Cubas historie. Imperialisme betyr at en stat forsøker å underlegge seg andre samfunn, og deretter forme dem i sitt eget samfunnsbilde. Helt opprinnelig ble imperialismen av mange betraktet som noe positivt. Altså skulle et sivilisert samfunn sivilisere andre mindre siviliserte samfunn. Begrepet kom ikke i bruk før 1885, og det var da knyttet sammen med det britiske koloniriket. Spania derimot startet sin kolonisering allerede på 1400-tallet, og som mange andre land i Latin-Amerika ble Cuba underlagt en kolonimakt, altså Spania.

Man sier gjerne at moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med nye områder, ofte rike på råvarer, og som ikke var i stand til å yte særlig motstand mot den europeiske militærmakten. Bakgrunnen for å bringe områder under militær og politisk kontroll var for å sikre seg rikdommene som fantes i landet, men også for å bruke de innfødte som arbeidskraft. Disse interessene hadde også USA, og man kan derfor kalle USAs rolle på Cuba imperialistisk. 

Spørsmålene vi vil besvare i denne filmen blir derfor: Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Cuba ble oppdaget i 1492, altså under Columbus første oppdagelsesreise. Spanias erobring av Cuba startet i 1509. Denne erobringen ble derimot svært kortvarig, dette skyldes at befolkningen ga lite motstand. Her må vi også trekke inn at Spania var nokså overlegen når det gjaldt militærmakt. Spania fant tidlig gullforekomster i Cuba, og det ble derfor lagt et økonomisk grunnlag for en videre kolonisering av Cuba. Cubanerne ble i tillegg brutalt fanget, og brukt som slaver i gruvene. I tillegg ble slaver fra Afrika innført allerede på 1500-tallet. Videre begynte Spania å anlegge byer og opprettet et føydalt samfunn. Det vil si et samfunn hvor makten var ujevnt fordelt, altså all makt lå hos en fåtallig elite. Cuba ble også benyttet som en base for videre ekspedisjoner, blant annet til Mexico. Spanjolene bygde store fort i Havanna for å beskytte rikdommene etter plyndringene i koloniene. Ikke nok med at det var store gullforekomster på Cuba, var det også andre råvarer som ble gjeldende. Det ble blant annet opprettet sukkerrørplantasjer, så det var ingen tvil om at det var store interesser for å beholde Cuba som koloni. Spania brukte mye av det økonomiske overskuddet fra koloniene til krigføring, og ikke til industrialisering. Dette førte senere til at koloniherredømmene gikk over til land der industrien var bedre utviklet.   

På 1700-tallet var Europa preget av skiftende maktforhold, og dette fikk da konsekvenser for Spanias stilling på Cuba. Det spanske aristokratiet begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Aristokratiet utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, men gjennom Versailles-traktaten i 1783 ble Cuba overlevert til Spania igjen. Rundt 1820 oppnådde mange spanske kolonier uavhengighet, dette gjaldt i midlertidig ikke Cuba. Grunnen til dette var at det cubanske aristokratiet fryktet at et opprør på øyen ville være verre enn spansk herredømme, i tillegg hadde det cubanske aristokratiet stor makt slik som det var. Uavhengighet ville i tillegg bety frigjøring av slavene, og dette var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet oppstod det flere slaveopprør, og både USA og Mexico gjorde fremstøt for å ”kapre” Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene økte motsanden mot Spania, og det skjedde så et vendepunkt i uavhengighetsprosessen. I 1868 avviklet Carlos Manuel de Céspedes slaveriet ved sin egen sukkermølle, dette utløste opprør over hele øyet med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet Jose Marti det cubanske revolusjonære partiet, og han fremstod som den fremste teoretiske lederen for et fritt Cuba.  I 1894 ble det startet en frigjøringskrig på Cuba og det tok ikke lang før USA begynte å blande seg inn i uavhengighetskrigen.

Da Cuba viste framgang i uavhengighetskrigen, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Dette ble avslått av Spania, og da det amerikanske slagskipet USS ”Maine” eksploderte og sank i 1989 fikk Spania skylden, noe som ble den utløsende faktoren for den spansk-amerikanske krigen. USA vant krigen litt over syv måneder senere, og 10. desember 1898 ble Paris-avtalen undertegnet, en avtale som blant annet gikk ut på at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen en epoke der USA etter hvert utviklet en imperialistisk dominans i Latin-Amerika og Stillehavet. I tillegg skulle tiden etter Paris-avtalen og frem til den cubanske revolusjonen bli en tid der USA fikk et godt grep rundt Cubas økonomi og politikk.  

I 1901 fikk Cuba en egen grunnlov, og i 1902 en begrenset status som republikk. Med grunnloven kom Platt-tillegget, et tillegg foreslått av senator Orville Platt. Et sitat fra Platt viser tydelig hvordan USA så på Cuba etter krigen: ”cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba”. Ved Platt-tillegget fikk blant annet USA lovfestet retten til å intervenere og eventuelt okkupere Cuba hvis utviklingen i landet gikk i mot USAs politiske eller økonomiske interesser. Platt-tillegget skulle formelt vare til fram til 1933, men det skulle vise seg at USA ville benytte det opp til flere ganger de neste 60 årene. Cuba skulle også leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase og fikk ikke lov til å inngå avtaler med andre land enn USA. I tillegg ble sukkerproduksjonen fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet.

I 1906 ble Cuba okkupert av USA på grunn av politiske opprør, en okkupasjon som skulle vare fram til 1909. Målet var å hindre indre konflikter på øyen, beskytte USAs økonomiske interesser og sikre frie valg. I 1912 blandet USA seg inn på nytt, og sendte soldater til Cuba for å slå ned på svarte cubaners opprør mot rasediskriminering. USA sendte igjen soldater til Cuba i 1917 for å blant annet sørge for at sukkerproduksjonen gikk som den skulle. Soldatene var høyst upopulære, men ble på Cuba helt fram til 1922. I 1925 ble Gerardo Machado valgt til president. Han utviklet seg etter hvert til å bli svært korrupt, og i 1930 opphevet han grunnloven og innførte pressesensur og hemmelig politi. Samtidig ble Cuba under forbundstiden et svært populært feriemål for rike amerikanere, og det ble etablert en rekke hoteller og kasinoer på øyen. I tillegg ble Cuba et fristed for amerikansk mafia der de etter hvert gikk fra produksjon av alkohol og smugling til kasinodrift, gambling, hoteller og prostitusjon. I 1926 eide amerikanske selskaper 60 % av den kubanske sukkerindustrien der 95 % av eksporten også gikk til USA.

I 1933 var det store konfrontasjoner mellom Machados regjering og den politiske opposisjonen, og det hele endte med at næringsforholdene til slutt ble så dårlige mellom Cuba og USA at USA igjen grep inn i landet. USA krevde at Machado umiddeltbart skulle tre av som president, og Carlos Manuel de Céspedes ble innsatt som president av amerikanerne. Mangel på aksept av en president var satt inn av USA, i tillegg til konflikter og kaos i landet gjorde i midlertidig at Céspedes kun ble sittende som president i 22 dager. Ledet av sersjant Fulgencio Batista skjedde det et statskupp kalt ”sersjantopprøret” der Batista ble stabssjef for hæren. I frykt å miste allierte på Cuba ga Batista etter og utnevnte Ramón Grau San Martín til president. han la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje, noe USA likte dårlig. Blant annet krevde han å fjerne Platt-tillegget siden det egentlig bare skulle gjelde til 1933. USAs daværende president Roosevelt nektet å godta dette og valgte derfor å ikke anerkjenne Grau som president. Han oppfordret Cubas opposisjonelle til å utføre et nytt statskupp, og knapt 100 dager etter at Grau ble innsatt som president avsatte Batista presidenten og innsatte en ny president kalt Carlos Hevía y de los Reyes. I realiteten styrte Batista presidentembetet og ble en av USAs fremste støttespillere der han sørget for at den kubanske økonomien ytterligere ble underlagt amerikanske interesser. I 1940 ble han Cubas folkevalgte president og styrte landet frem til 1944 etter et mislykket valg. I 1952 utførte han igjen et statskupp og proklamerte seg selv som president. Korrupsjon, mafia og et inntog av amerikanske turister gjorde at misnøyen økt og økte, og Batista fikk etter hvert mange motstandere. En av dem var Fidel Castro, en mann som skulle endre forholdet mellom USA og Cuba drastisk. 26. Juli 1953 stod juristen Fidel Castro i spissen for det mislykkede angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba. Angrepet ga derimot inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse kalt 26. Juli- bevegelsen. I 1959 rykket Castros geriljahær inn i Havana med hjelp fra Che Guevara, styrtet Batista og innsatte Fidel Castro som president.

Den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjerningen etter at revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjerningen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender.  Bekymringen økte med Cubas jordbruksreformer og nasjonalisering av amerikanskeid industri. Fidel hadde blitt kjent med bøndene under revolusjonen, og sammen gjennomførte de en revolusjonær jordreform i 1959, samtidig som de gjennomførte en omfattende nasjonalisering av banker, oljeraffinerier og luksushoteller, hvor den amerikanske kapital hadde vært avgjørende. Den amerikanske regjerningen reagerte og kalte det cubanske styret for kommunistisk.

Deretter fulgte en lang rekke sanksjoner mot Cuba: USA innførte en embargo eller boikott mot Cuba og stoppet dermed blant annet importen av cubansk sukker.  Under press fra USA ble Cuba ekskludert fra OAS, en organisasjon av amerikanske stater. I kontekst av den kalde krigen var Cubas regjering nødt til å finne allierte og bryte isolasjonen. Cuba fant støtte hos den tidligere Sovjetunionen.

På denne tid hadde John F. Kennedy blitt valgt som ny amerikansk president. I hans tid opplevde USA, og særlig eksilkubanere i USA, et ydmykende nederlag i april 1961 under den såkalte invasjonen av Grisebukta. Dette var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros regjering med CIA-trente eksilcubanere med større fra Amerikas forente staters regjerning. Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. De cubanske styrkene beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.  Fidel Castro sa senere at man ikke kan beskylde president Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Eisenhower. USA startet deretter ”Det kubanske prosjektet”, et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også attentatforsøk og mord på viktige politiske ledere på Cuba. Det kubanske prosjektet innebar også ideer om å angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og deretter legge skylden på Cuba med den hensikt å få støtte blant amerikanere for militære aksjoner mot Cuba.  En rapport fra en amerikansk etterretningskomité bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965.

Sovjetunionen fortsatte å kjøpe Cubas sukker til daværende markedspriser og bakket dermed opp landets sosialistiske kurs. Cuba ble på et vis avhengig av Sovjetunionen, og denne avhengigheten kom til å prege Cubas utvikling på flere områder, spesielt i forbindelse med det økonomiske, ideologiske og politiske system. Som et ledd i den Kalde Krigen ble den sovjetiske og den cubanske regjeringen enige om å plassere atommissiler på Cuba. I det store perspektiv var dette Sovjetunionens forsøk på å matche USA i den kalde krigens terrorbalanse, men sett fra Havanna og Cubas side var det for å avverge en ny amerikanskstøttet invasjon. Som et resultat nådde spenningen mellom Cuba og USA et høydepunkt i situasjonen som senere har blitt kalt Cubakrisen. Cubakrisen fant sted i 1962 og var mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen.  Til slutt lykkes det den amerikanske regjering å presse Sovjetunionen til å fjerne missilene. Samtidig måtte USA trekke tilbake sine atommissiler fra Tyrkia og Italia, og forplikte seg til å ikke angripe Cuba.  Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle sg til en atomkrig, men gjennom diplomati ble krig unngått. Den sovjetiske regjering fjernet dem uten å diskutere saken med den cubanske regjering. Cuba var kun en liten brikke i USA og Sovjets maktkamp.

Under Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981 var det en oppmykning i forholdet, men Reagan og Bush sørget for innskjerpelser.  Dette skjedde blant annet i form av reiserestriksjoner. I juli 2006 overførte Fidel Castro midlertidig sine presidentplikter til sin bror, Raul Castro. 24. februar 2008 valgte den cubanske nasjonalforsamlingen Raul Castro til president.  Raul innledet en forsiktig liberalisering, umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot bl.a. å eie mobiltelefoner og andre forbruksartikler, samt å overnatte på hotell. Også gjeldende ytringsfrihet og de øvrige menneskerettigheter som kubanske myndigheter er blitt anklaget for å bryte så man en forsiktig oppmykning. Et aktuelt spørsmål i det epokeskiftet Fidel Castros avgang innebærer, er hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet. 

I de senere år har det vært en oppmykning i forholdet mellom USA og Cuba ved at Obama lettet på restriksjoner og innførte en mindre streng politikk overfor Cuba.  I mars 2009 signerte USAs president Barack Obama en lov som lettet på en del økonomiske sanksjoner overfor Cuba, i tillegg til at den lettet på reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere. Vedtakene innebar en betydelig oppmykning av blokaden mot det sosialistiske landet som hadde vart i 50 år. Presidents talsmann uttalte at presidenten gjerne vil se større frihet for det kubanske folket. Dette er et tiltak som han kan og har iverksatt for å bidra til at informasjonsstrømmen åpnes. Det hvite hus oppfordret samtidig Cubas ledelse om å gjøre mer for å åpne landet. Fidel Castro uttalte i kubanske medier at Obama administrasjon lettet noen ”avskyelige restriksjoner” på reiser for kubansk-amerikanere, men la til at beslutningen ikke inneholdt et ord om å lette handelsblokaden mot landet. Castro sier at Cuba ikke ønsker veldedighet, men en slutt på blokaden. Nåværende handelsrestriksjoner sier at eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter er tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handels- og finansdepartementene. I 2008 slo viseutenriksministeren fast at den amerikanske embargo eller boikott av Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder.

Som dere nå har sett, er det mye som gjorde Cuba attraktiv for spansk kolonisering. Gullforekomster og råvarer som sukker var særlig attraktivt, og i tillegg kunne spanjolene bruke cubanerne som billig arbeidskraft i gruvene og på plantasjene.  Når det gjelder hvordan man kan si Cuba ble kolonisert av USA, kan man på mange måter si at USA ”koloniserte” Cuba på en utradisjonell måte. Vanligvis forbinder man kolonisering med et land som tydelig styrer et land over lang tid, men når det gjelder Cuba, har landet også en historie med en del selvstyre. Likevel gjorde Platt-tillegget som ble innført sammen med den cubanske grunnloven i 1901 at USA hadde stor politisk og økonomisk kontroll over Cuba. Dette gjorde at USA fra begynnelsen av 1900-tallet til begynnelsen av 60-tallet en rekke gager har okkupert Cuba. I tillegg har Cuba en historie med mange korrupte ledere der spesielt Batista samarbeidet mye med USA for å tilrettelegge den kubanske økonomien etter amerikanske interesser. Ved at USA da har hatt stor kontroll over cubansk politikk og økonomi, i tillegg til at landet på mange måter har utnyttet Cubas ressurser og arealer, kan man på mange måter si at Cuba ble kolonisert av USA. Forholdet endret seg drastisk etter den cubanske revolusjonen som også resulterte i at USA opprettet en embargo mot Cuba. Forholdet ble bare ble enda verre da Cuba begynte å samarbeide med Sovjetunionen. I dag er forholdet mellom Cuba og USA fortsatt spent, og USA har fortsatt ikke opphevet mange av handelsrestriksjonene mot Cuba.

Kilder:

http://snl.no/Cuba/historie

http://www.leksikon.org/art.php?n=2907

http://www.cubaguiden.no/Cubas%20Historie.htm

http://www.stavanger-kulturhus.no/STAVANGER-BIBLIOTEK/NORD-SOER-BIBLIOTEKET/SPOERSMAAL-OG-SVAR/Imperialisme-og-kolonialismen

http://snl.no/imperialisme

http://snl.no/f%C3%B8ydalisme

http://biblioteksvar.no/arkiv/viewdialog.php?id=27224

http://snl.no/kolonipolitikk/de_store_oppdagelser 

http://no.wikipedia.org/wiki/Invasjonen_av_Bah%C3%ADa_de_Cochinos

http://www.abcnyheter.no/debatt/kommentar/090103/ny-tid-ogsa-usa-cuba

http://snl.no/Cuba/historie

Emne 3: Nasjonalisme

På slutten av 1700-tallet vokste nasjonalismen fram i Europa. Man snakket ikke lenger om en stat, men om en nasjon. Nasjonen skulle ha flere felles kulturelle trekk som for eksempel språk og historie, men også en indre fellesskapsfølelse  I en nasjon skulle det også være viktig å godta hverandre som medlemmer av nasjonen, i tillegg til at medlemmene skulle ha samme rettigheter og plikter. Nasjonalismen har likevel ikke bare ført til nasjonal og kulturell samhørighet men også til konflikter og undertrykkelse. Det er derfor svært interessant å se på hvordan ideologien hadde flere sider.

Innenfor nasjonalismen finnes de to forskjellige retninger: den franske formen for nasjonalisme og den tyske formen for nasjonalisme. Den franske formen sprang ut av den franske revolusjonen og handler først og fremst om felles ideer om staten og statsborgelige, men også om ideer om etnisitet som språk og kultur. Den tyske formen for nasjonalisme har et større fokus på språk, historie og kulturbakgrunn. Det er også den retningen som var viktigst når det kom til samlinger av forskjellige riker.

Nasjonalisme førte uten tvil til mye bra som for eksempel kulturell samhørighet og samling av riker. Tanken om at politisk og nasjonal enhet måtte være den samme vokste fram, og det ble derfor et stort fokus på at en stat skulle dannes ut fra områder med mennesker som hadde samme språk og kulturbakgrunn. Man ville dermed unngå at enhetlige folkegrupper var separert ved statlige grenser, noe som kunne være med på å forhindre konflikter.  Nasjonalismen gikk også ut på at medlemmene av nasjonen var likeverdige og hadde de samme rettigheter. Derfor brøt tankene med mange etablerte systemer rundt i Europa og gjorde at flere krevde demokrati og menneskerettigheter. Nasjonalisme ble en trussel for Europas konservative krefter og fremmet like rettigheter på tvers av de sosiale forskjellene.

Det har likevel vært mange problematiske sider ved nasjonalismen og i løpet av 1800- og 1900-tallet har ideologien blitt misbrukt flere ganger. Verden har alltid bestått av forskjellige folkegrupper som lever tett sammen som lappetepper i avgrensende områder. Det er derfor først og fremst svært vanskelig å danne en nasjon med ett folkeslag når de forskjellige gruppene bor så tett, og i tillegg blir det et problem når grensene allerede er satt. Den eneste måten å løse målsettingen om én nasjon bestående av ett folkeslag blir derfor ved assimilering eller etnisk utrensning. En annen negativ side med nasjonalismen er at den ofte skaper en selv forherligelse som gjør at andre nasjoner og kulturer fort blir sett ned på og rangert under den gitte nasjonen. Forskjellige kulturer og etnisiteter blir derfor ikke sett på som likeverdige, noe som også kan føre til intolerant fanatisme.

Undertrykking og konflikter er derfor noe mange forbinder med nasjonalisme. Tanken om at alt er likt for alle ble avvist og fokuset på kulturell likhet gjorde at metoder som etnisk utrensning og assimilering ble brukt. Likevel har nasjonalisme mange positive sider og har uten tvil vært svært viktig for samlingen og dannelsen av forskjellige riker. Den har vært en viktig del av utviklingen for demokratiet i Europa i tillegg til å skape nasjonal og kulturell samhørighet. Man kan derfor konkludere med at som mange andre ideologier har nasjonalisme flere sider som kan misbrukes, men også være med på å føre til en positiv utvikling av verden vi lever i. 

Emne 2.3: Napoleon Bonaparte

Napoleon

Oppfatningene av Napoleon Bonaparte har vært svært ulike, og det er liten tvil om at han var en sammensatt person. Han var en nådeløs hersker, men også en som innførte et effektivt skattesystem, et nytt utdanningssystem og reformerte finanssystemet i Frankrike. For å prøve å forstå Napoleon må man se på hvilke tid han levde i, men også hvilke ideer som kan ha påvirket hans tenkemåter og handlinger. Hva var det som gjorde at Napoleon ble som han ble?

Hvis man først skal fokusere på Napoleons positive sider, så kan man finne mange svar ved å se på tiden han vokste opp i, nemlig under den franske revolusjonen. På denne tiden var det opplysningsfilosofenes ideer som gjaldt, og Voltaires tanker om ytringsfrihet stod sterkt. Samtidig var tankene om likhet og frihet svært viktige. Hvis man ser på hvordan Napoleon styrte landet, finner man mange av de samme tankene igjen fra revolusjonen. For eksempel det at han innførte et nytt utdanningssystem som gjaldt alle, uansett sosial bakgrunn, og det at han skapte arbeidsplasser, bygde sykehus og barnehjem. Napoleon fremmet også industri og vitenskap, noe som tyder på at opplysningstidens tanker om vitenskap og fornuft stod sterkt.

Selv om Napoleon på mange måter innførte revolusjonens likhets- og frihetsidealer, var han også en enehersker. Han gjeninnførte blant annet slaveri og hadde ingen sympati for politisk frihet. Hvis man ser tilbake på følgene av den franske revolusjonen, så bestod den uten tvil av mye kaos og elendighet. Flere kriger ble starter og folk ble henrettet i ett sett. Napoleon så kanskje på seg selv som en frelser som skulle komme og ordne opp i kaoset. Kanskje hadde revolusjonens utfall vist at demokrati aldri ville fungere? Det er en stor mulighet for at Napoleon var fullt overbevist om at han var den personen som kunne få Frankrike på rett kjøl igjen. Napoleon hadde uten tvil en visjon om et Europa under Frankrike.

Det er vanskelig å sette Napoleon i en bestemt kategori, og det var uten tvil mye av tidens hendelser og ideer som formet ham. På den ene siden var han inspirert av opplysningstidens og den franske revolusjonens ideer, men på den andre siden var han også i opposisjon til revolusjonen. Med Napoleon ble demokratiet ble borte, samtidig som mye bra ble gjort i landet. Det er altså ikke rart at det finnes såpass mange forskjellige meninger om Napoleon.

Kilder:

-          Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008

-          http://snl.no/Napoleon_1_Bonaparte

Emne 2.2: Revolusjonen spiser sine barn

For å forstå uttrykket ”Revolusjonen spiser sine barn” er det viktig å se på hvordan den franske revolusjonen utartet seg. Ved å gjøre dette kan man ta utgangspunk i de to første fasene av revolusjonen. I den første fasen fra 1789 til 1792 vedtok tredjestanden ved hjelp av liberale representanter fra de to andre stendene å danne en ny nasjonalforsamling. I august ble ”menneskerettighetenes erklæring” vedtatt, en erklæring som blant annet skulle sikre religionsfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet. Folket var fast bestemt på å fjerne eneveldet, og ordene frihet og likhet sto sterkt. I 1791 var grunnloven ferdig. Adelige titler ble slettet og tortur ble avskaffet. Konstitusjonelt monarki ble innført, og 1792 ble Kong Ludvig 16. fengslet. Alt i alt gikk det svært fort i den første fasen der ikke tok lang tid før det gamle regimet falt.

I den andre fasen fra 1792 til 1794 begynte man å stille spørsmål angående hvem som skulle ta styringen i Frankrike. Venstrefløyen og jakobinerne tok etter hvert makten i nasjonalforsamlingen. Samtidig gikk Frankrike i krig mot Europas fyrster for å videreføre revolusjonen til andre land. I frykt for en motrevolusjon ble det opprettet en revolusjonsdomstol som skulle dømme de kontrarevolusjonære. En mistanke om at en person var motstander av revolusjonen var nok til å få den henrettet. Man begynte å se tegn til at de revolusjonære nå gikk imot sine egne prinsipper angående rettsikkerhet, tortur og ytringsfrihet. Mange ville også forby religionsfrihet. Uenigheten begynte å vokse fram blant de revolusjonære, og flere og flere sluttet seg til jakobinerne. Etter hvert fikk jakobinerne henrettet andre fiendtlige revolusjonære som for eksempel de moderate og kristenfiendtlige. Det at mange fra underklassen nå ble henrettet gjorde at Robespierre og jakobinerne mistet mye sympati og støtte blant folket. Til slutt ender det med at de andre revolusjonære slår seg sammen og får Robespierre og flere andre jakobinere henrettet.

Alt dette gir et godt innblikk i hvordan revolusjonen spiser sine barn. Revolusjonen skjer raskt og spontant der opprørerne kommer til makten. Derimot blir ikke ting nødvendigvis bedre, og det hele fører til at de som var med å styrte eneveldet selv blir henrettet. Deres egne metoder slår tilbake på dem. Revolusjonen ender altså bare med å drepe dem som i første gang var med på å starte den.

Kilder:

-       Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008

-        http://www.abcnyheter.no/borger/110228/revolusjonen-i-midtosten-demokrati-politisk-   kaos-eller-mer-av-det-samme

-       http://snl.no/Den_franske_revolusjonen

Emne 2.1: Den franske revolusjonen

Årsak og virkning 

Årsak:
Politiske:

• Planløs beskatning og lite effektiv skatteinnkrevning (adelen satt med pengene)
• Krigføring, spesielt ved den amerikanske revolusjonen

Sosiale:

• Store forskjeller i levekår og rettsikkerhet
• Folket var i mot adelen og hoffet pga de ikke måtte betale skatt. Var likevel for monarkiet.
•  Adelens rett til å drive jakt og fiske på bøndenes jord
• Adelen krevde masse, men ga ingenting igjen til borgerne (føydale rettigheter)
•  Dårlig avlinger og stort matmangel

Økonomiske:

• Store økonomiske problemer
• Fikk ikke inn nok skattepenger
• Stor gjeld pga krigføring
• Adelen og hoffet med store utgifter 

Ideologiske:

• Opplysningsfilosofenes tanker om demokrati, frihet og folkesuverenitet
• Den amerikanske revolusjonen

Virkning: 

• Alle personlige føydale krav ble slettet (pliktarbeid og jaktrettigheter)
• Vedtok i august ”menneskerettighetenes erklæring”: Ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett  og rettssikkerhet. Frihet og liket. Likhet for å delta i landets styre, likhet for loven og beskatning
• Grunnloven ble ferdig i 1791. Maktfordelingsprinsippet, likhet for loven og økonomisk liberalisme
• Adelige titler ble slettet og næringsfrihet innført 
• Rettsikkerhet og juryordning kom, tortur ble avskaffet
• Kirken ble kjøpt opp og tienden avskaffet.
• Bisper og presten skulle velges som andre tillitsmenn
• Led store tap i krigene og hadde fortsatt ikke fått fart på økonomien. Følte behov for en sterk leder: Napoleon 

Kilder: Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008

Emne 1: Opplysningsfilosofene

Opplysningstiden betegnes som en periode på 1700-tallet før den franske revolusjonen begynte. På denne tiden var det flere filosofer som fremmet tanker om demokrati og vitenskap mens de sto i sterk opposisjon til eneveldet. Før opplysningstiden var det flere andre filosofer og vitenskapsmenn som fungerte som banebrytere for den kommende opplysningstenkningen. Eksempler på slike mennesker var briten Isaac Newton (1643 - 1727) som la grunnlaget for den klassiske mekanikken, og John Locke (1632 - 1704) som blant annet mente at all legitim makt kommer fra folket. Når det gjelder selve opplysningsfilosofene var det Voltaire, Montesquieu og Rousseau som hadde størst innflytelse. 

Voltaire 

Francois Voltaire (1694-1778) er mest kjent for å være en forkjemper for ytringsfriheten. Han skrev blant annet artikler for Encyclopedia og var svært skeptisk til tradisjon og gamle ideer. Han kritiserte kristendommen men tok også for seg andre temaer som tradisjonell religiøs tro og fordommer. Voltaire mente at staten ikke skulle legge seg borti folks tro og at kirken derfor ikke måtte være en del av staten. Selv fremmet han deisme som gikk ut på at man trodde at det fantes en Gud som hadde skapt alt, men at han ikke lenger var involvert i livet på jorden. En slik tankegang bidro også til teorier om religionsfrihet, toleranse og menneskerettigheter. 

Montesquieu 

Charles Montesquieu (1689 - 1755) var en politisk filosof med mange tanker rundt politikk og samfunn. Mest kjent er han for verket Lovenes ånd fra 1748 der han presenterte maktfordelingsprinsippet. Prinsippet gikk ut på å la makt stanse makt ved at makten deles mellom tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Den engelske styremakten fra 1689 var et klart forbilde, og Montesquieu argumenterte for hvordan Frankrike måtte få et liknende styresett. Montesquieus tanker om fordeling av makten har vært svært viktig for hvordan samfunnet i dag fungerer, og man kan finne prinsippet igjen i nesten alle grunnlover (for eksempel i den amerikanske og norske)

Rousseau

Jean-Jacques Rousseau (1712 – 1778) var en fransk filosof og forfatter. I 1762 kom han ut med verket ”Om samfunnspakten. I verket snakker han om en sosial kontrakt der allmennvilje står overordnet i forhold til den enkeltes vilje. Allmennviljen er en overindividuell og enhetlig vilje rettet mot det felles beste. Altså skal den utøvende og styrende makt, som forvalter suvereniteten være organ for og avhengig av allmennviljen. Dermed formulerte Rousseau det endelige folkesuverenitetsprinsippet der all legitim statsmakt stammer fra folket selv. Rousseau snakket også om naturtilstanden der han mente at mennesket var født fritt, men at samfunnet gjorde oss ufrie. 

Kilder: 
- Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008
- http://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau
- http://snl.no/Voltaire
- http://snl.no/Charles_de_Secondat_Montesquieu