Demokratiet vi har i Norge i dag er et resultat av en gradvis demokratiseringsutvikling som spesielt skjøt fart etter 1814 da grunnloven ble vedtatt. Ved grunnloven fikk Norge i større grad kontroll over eget land og politikk til tross for at det ikke tok land tid før Norge gikk inn i union med Sverige. Prosessen har vært lang, og for å forstå hvordan man etter hvert fikk allmenn stemmerett for menn og dannelse av politiske partier må man fokusere på hvordan ”vanlige borgere” begynte å ta del i avgjørelser om hvordan Norge skulle styres. På denne måten fikk man en demokratisering nedenfra som i stor grad var avgjørende for at det norske demokratiet utover på 1900-tallet favnet alle norske borgere. I denne artikkelen skal det derimot fokuseres på utviklingen som skjedde fra 1814 til 1905, der det mest naturlige er å begynne med grunnloven.
Grunnloven fra 1814 hadde som premiss at makten skulle komme fra folket og at den skulle være med på å regulere forholdet mellom statsmaktene. Den skiller klart mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten, noe som viser at den var inspirert av Montesquieus tanker om maktfordeling. I tillegg fikk Norge en rekke viktige organer som ofte kjennetegner er selvstendig stat. Landet fikk en egen nasjonalforsamling, egen regjering, eget rettsystem, egen bank og pengesystem, og egen hær og marine. Etter at Norge kom i union med Sverige var Karl Johan opptatt av å styrke kongens stilling i Norge. I 1818 og 1921 foreslo han å revidere grunnloven, noe som blant annet ville gi kongen absolutt veto. Forslagene ble avvist av stortinget, og loven om at kongen kun kunne sanksjonere tre ganger gjaldt fortsatt.
Utover i 1830-årene fikk man en fremvekst av kommunalt selvstyre. I 1833 fikk man et bondestorting med Ole Gabriel Ueland i spissen da bøndene begynte å stemme inn sine egne på stortinget. Bøndene syntes det var urettferdig at de hadde innflytelse over politikken på nasjonalt nivå, men ikke kommunalt. I 1937 fikk de kjempet frem Formannskapsloven, en lov som i stor grad ga bygdene selvstyre. Bøndene fikk i større grad erfaring fordi de deltok i politikken, noe som var viktig med tanke på å demokratisere nedenfra. I tillegg ble skatten på jord opphevet, noe som i stor grad var viktig for bøndene. Hans Nielsen Hauge, bondesønn og lekpredikant, var også viktig for å få bøndene til å ta del i politikken i Norge på 1800-tallet. Han gjorde opprør mot det gamle stendersamfunnet ved å vise at man både kunne være bonde og forretningsmann.
Marcus Thrane var også svært viktig for demokratiseringen av Norge ved at han grunnla den første norske arbeiderbevegelsen kalt Thranebevegelsen i 1948. Medlemmene i arbeiderbevegelsen krevde allmenn stemmerett for menn slik at arbeiderne også kunne få innflytelse på stortinget. I tillegg kjempet de for bedre kår for arbeiderne og husmennene, en like skole for alle og lavere tollsatser på korn og andre viktige varer. Selv om Thranebevegelsen etter hvert led nederlag var den likevel essensielt viktig når det kommer til dannelsen av fagforeningene på 1870-tallet og videre kamp for at arbeiderne også kunne delta i politikken. En annen betydelig arbeiderbevegelse på 1800-tallet var bondevennene, ledet av Søren Jaabek. Bevegelsen ble opprettet i 1865 og var også omstridte i den forstand at de krevde allmenn stemmerett for menn og bedre kår for husmennene. Mens Jaabek var bøndenes fremste talsmann på stortinget fikk påvirket bondevennene bøndene til å stemme på de politikerne som støttet bøndene. Jaabek krevde også sparsommelighet i statshusholdningen og stod for en økonomisk liberalistisk tenkning. Han støttet folkeskolen og økt lønn til lærerne. Mye på grunn av bondevennenes store medlemsmasse på slutten av 1860-tallet, ble det i 1868 det beste bondevalget siden 1833.
De nevnte arbeiderbevegelsene var sentrale når det kommer til økt politisk mobilisering blant bøndene og arbeiderne. De var viktigere for fremveksten av de politiske partiene på slutten 1800-tallet og inspirerte til videre kamp for allmenn stemmerett blant menn. Nesten samtidig som Søren Jaabek, markerte Johan Sverdrup seg som den viktigste politikeren på venstresiden etter Ole Gabriel Ueland. Han mente embetsmennene hadde for stor makt og kom blant annet med tre krav som i stedet skulle økte stortingets makt. For det første ville han som Thrane og Jaabek ha allmenn stemmerett for menn. Han mente også at regjeringen hadde for stort spillerom i den forstand at stortinget kun var samlet i noen måneder hvert tredje år. I tiden mellom stortingets samlinger kunne regjeringen gjøre mye som de selv ville, og Sverdrup la derfor fram krav om årlig storing for å gjøre slutt på regjeringens frie spillerom. På denne tiden var det også slik at statsrådene ikke møtte i stortinget. Sverdrup mente at dette gjorde at statsrådene ikke ble holdt ansvarlig for den politikken de førte, og at man heller ikke kunne vite om politikken de førte var i overensstemmelse med grunnloven og det stortinget hadde bestemt.
I 1871 ble årlig storting vedtatt, i 1880 ble det vedtatt at statsrådene skulle møte i stortinget i tillegg til at grunnloven nå kunne endres uten Kongens godkjennelse. I 1870-årene ble også de første fagforeningene etablert, og fungerte som møteplasser der man hjalp hverandre ved sykdom eller arbeidsledighet. I 1889 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon stiftet, og i 1900 ble Norsk Arbeidergiverforening dannet. Mye på grunn av de tidligere arbeiderbevegelsene fikk man ved valget i 1882 betegnelsene ”Venstre” og ”Høyre”. Venstre bestod av bønder og store deler av middelklassen med Sverdrup i spissen, mens Høyre bestod av embetsmenn og geistlige. Venstre vant valget, og i 1884 ble Johan Sverdrup valg til Norges første statsminister. Det ble også lagt grunnlag for parlamentarismen ved at regjeringen nå stod til ansvar for stortinget i tillegg til at det for første gang var slikt at den politikeren med flest stortingsrepresentanter bak seg fikk oppgaven med å danne ny regjering. Vestre var også opptatt av nasjonalisme, noe som i stor grad var med på å fremme tankene om at de med lik kultur, språk og historie skulle ha de samme rettighetene. Partiet ble etter hvert svært splittet, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet, mens Moderate Venstre ble dannet i 1888. På samme tid vokste også nye folkebevegelser fram, som for eksempel avholdsbevegelsen, Det teologisk meningsfakultetet og folkebevegelser for landsmål og riksmål. Etter lang kamp ble det i 1898 endelig innført allmenn stemmerett i Norge.
På grunn av uenigheter når det gjaldt utenrikspolitikken mellom Sverige og Norge, ble det på slutten av 1800-tallet en ny strid om unionen. Norge krevde en norsk utenriksminister og et norsk konsulatvesen som tjente norske interesser. Etter stor uenighet og på randen til krig krevde den svenske riksdagen folkeavstemning for å se om folket stod bak unionsoppløsningen. Et klart flertall svarte ja, og Norge var ikke lenger i union med Sverige. Demokratiseringsutviklingen i Norge fra 1815 til 1905 har uten tvil vært svært omfattende. Formannskapsloven ble avgjørende for å sikre lokalt selvstyre, og en demokratisering nedenfra med bønder og arbeidere har gjort at man gradvis begynte å utvikle et demokrati som ligner det vi har i dag. På begynnelsen av 1900-tallet var man kommet en lang vei med allmenn stemmerett for menn, men det skulle likevel ta en stund før kvinnene ble tildelt de samme rettighetene.
Kilder:
-
Hansen m.fl, Mennesker i
tid 2, Cappelen Damm AS,
Oslo 2008
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar