Emne 9: Sovjetunionens historie

Det kommunistiske manifest

Det kommunistiske manifest var et politisk-ideologisk kampskrift som ble gitt ut i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Manifestet var først og fremst en analyse av det kapitalistiske samfunnet, og innehold også et ”program” for arbeiderklassens revolusjonære kamp for sosialisme. Tankene til Karl Marx fikk etter hvert stor innflytelse, og inspirerte blant annet Lenin til å skape en kommunistisk revolusjon i Russland.

 Årsakene til den russiske revolusjon

Russland hadde vært styrt av en eneveldig tsar siden 1500-tallet, og på 1900-tallet var klasseforskjellene blitt enorme. Folk var svært misfornøyde, og mange mente at det gammeldagse styresettet ikke lenger passet inn i det nyindustrialiserte Russland. I 1903 ble det russiske marxistiske partiet splittet i to på en kongress i London. Man fikk bolsjevikene ledet av Lenin som mente at partiet skulle styres av en elite der det ble stilt strenge krav til medlemskap, og mensjevikene som fortsatte som et masseparti der alle kunne være med.En annen viktig årsak til den russiske revolusjonen var at tsaren ikke klarte å omstille seg, og flere ganger viste stor mangel på kompetanse. Russland tapte krigen mot Japan i 1904-1905, og i januar 1905 ble 130 mennesker drept i en fredelig demonstrasjon utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg. Dagen har i ettertid blitt kalt ”Blodige søndag”, og resulterte i streiker og opprør. Tsaren ga etter når det gjaldt noe, og opprettet blant annet en russisk nasjonalforsamling kalt dumaen. 

Revolusjonen i 1917

En stor del av folket ønsket en ny regjering og at tsaren skulle gå av. I februar 1917 ble protestene mot tsarregimet voldelige der mange av innbyggerne gikk i konfrontasjon med soldater og politi. Soldatene i Petrograd sluttet seg derimot til opprørerne, og revolusjonen var i gang. Da soldater som ble sendt inn fra frontene i første verdenskrig også sluttet seg til demonstrantene, valgte tsar Nikolai II å trekke seg. En midlertidig ny regjering ble utnevnt av Dumaen, og i ettertid har denne revolusjonen blitt kalt februarrevolusjon. En rekke mennesker ønsket en ytterligere kommunistisk revolusjon i Russland, og en av disse var Vladimir Iljitsj Uljanov, også kalt Lenin.Lenin ble smuglet inn i Russland av tyskerne som håpet at en revolusjon i landet ville føre til at Russland trakk seg ut av krigen. Lenin var en del av bolsjevikene som ønsket en revolusjon i Russland som var basert på ideene til Karl Marx. Lenin og de andre venstreradikale revolusjonære planla nøye et kuppforsøk, og 7. november 1917 ble det gjennomført. Pga Russland brukte den julianske kalenderen har denne revolusjonen i ettertid blitt kalt oktoberrevolusjonen. Den erstattet den ferske demokratiske regjeringen med en regjering styrt av bolsjevikene med Lenin som leder, og Lev Trotskij som utenriksminister.     

Borgerkrigen frem til 1922

Bolsjevikene måtte utbre sin makt over resten av Russland, men ble møtt med stor motstand, hovedsakelig fra de antirevolusjonære kalt ”de hvite”. En revolusjonær makt som ønsket å slutte fred med Tyskland kunne ikke land som Storbritannia, Frankrike og USA godta, noe som gjorde at de sendte flere militære styrker til Russland for å hjelpe de antirevolusjonære. Bolsjevikene var avhengig av en stor hær, og i 1920 hadde de klart å samle sammen en hærstyrke på 4-5 millioner mann, kalt Den røde armé. ”De hvite” bestod ikke av en sentral ledelse, noe som gjorde dem militært svakere enn ”de røde”. Borgerkrigen varte fram til 1922 og hadde bolsjevikene som en seirende part, samtidig som de jobbet med å innføre kommunisme i Russland.

 Opprettelsen av Sovjetunionen og hva dette innebar

Den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR) hadde blitt opprettet som en arvtaker til tsarregimet, og i 1922 ble RSFSR slått sammen med sovjetrepublikkene Ukraina, Hviterussland og Den transkaukasiske republikken, til Sovjetunionen (USSR). En stor del av Sovjets befolkning var analfabeter, økonomien var skral, og mange var fiendtlig til den nye kommunistiske staten. Lenins styring i Sovjetunionen inkluderte en proklamering om nasjonalisering av all jord, men i praksis ble ikke dette gjennomført. Jorden ble i stor grad drevet av bønder uten innblanding, men driften av de små enhetene var svært lite effektiv. Økonomien gikk ytterligere nedover, og rubelen mistet all sin verdi. Fabrikkene ble mindre produktive, og byene ble fraflyttet. Folketallet sank også som en følge av krig, emigrasjon og hungersnød. Overskuddet av korn ble konfiskert av staten, noe som gjorde at bøndene passet på å produsere mindre slik at det ikke ble noe overskudd. Den økonomiske og samfunnsmessige politikken som skulle føre til en sosialistisk oppbygging ble kalt NEP, og ga blant annet de private kreftene fikk tillatelse til å drive næringsdrift på egenhånd. Privat eiendomsrett var derimot opphevet, og andre individuelle rettigheter som ytringsfrihet og demokrati var forbudt. 

Maktkamper

Noen var svært uenige i Lenins bruk av NEP, og en av dem var Josef Stalin. I 1922 ble han valgt til generalsekretær i kommunistpartiet, og da Lenin ble for syk til lede den sovjetiske republikken var han en av dem som ønsket å ta over lederrollen. Lev Trotskij var derimot ansett som den naturligste arvtakeren til Lenin, og Lenin ytret seg blant annet om at han var urolig for Stalins hensynsløse metoder. Trotskij og Stalin var også splittet når det kom til hvordan Sovjetunionen skulle forholde seg til resten av verden. Trotskij mente revolusjonen burde spres til andre land, mens Stalin mente at det uten tvil var fullt mulig å bygge sosialismen i ett land, og at det var i den retningen de burde gå. Etter at Lenin døde allierte Stalin seg med flere i sentralkomiteen, noe som gjorde at Trotskij nokså raskt var ute av spillet. I 1927 gikk Stalin og hans allierte inn for å bryte med NEP-politikken, og innen utgangen av 1928 var de fleste rivalene fra sentralkomiteen utmanøvrert. Fra 1929 var det liten tvil om at det var Stalin som var partiets og Sovjetunionens leder.

 Moskvaprosessene på 1930-tallet

Moskvaprosessene var tre store, offentlige prosesser fra 1936-38 der flere tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti ble henrettet. Da Stalins fremste medarbeider og potensielle rival Sergej Kirov ble drept 1. desember 1934 i Leningrad, så Stalin sin mulighet til drive utrensning av potensielle svikere i partiet. I august 1936 ble 16 partimedlemmer dømt til døden og henrettet. Alle bortsett fra én erkjente seg skyldig. Den andre prosessen fant sted i januar i 1937 der 17 partifeller fikk samme skjebne som dem i 1936. Ved den tredje prosessen ble 21 medlemmer tiltalt, der kun tre av dem unnslapp døden. I tillegg til utrenskingen av Stalins tidligere ledende partifeller skjedde det også en utrensking i militæret og når det gjaldt andre aktive kommunister. Etter prosessene var over var det kun 25 % av dem som hadde blitt med i partiet fra 1921-28 som overlevde. Man regner i senere tid med at 90 % av generalene og 80 % av oberstene ble eliminert.

Gulag

GULag var fra 1930-55 direktoratet som administrerte fangeleirene og straffekoloniene i Sovjetunionen. Systemet hadde røtter tilbake til like etter revolusjonen i 1918, men det var først i 1929 at Stalin bestemte at leirsystemet skulle utvides, hovedsakelig på grunn av at man skulle få fart på industrialiseringen gjennom tvangsarbeid. Enorme prosjekter ble gjennomført med arbeidskraft fra fangeleirer der et av de største eksemplene er byggingen av Kvitsjø–Østersjø-kanalen fra 1931–33. Sovjetunionen ble etter hvert økonomisk avhengig av fangeleirene der systemet blant annet produserte en tredjedel av landets gull i tillegg til at arbeiderne arbeidet innefor flere sentrale sektorer. Det er i dag anslått at det gjennom Sovjetunionens tid ble drevet minst 476 leirkomplekser bestående av tusenvis av enkeltleirer. Under andre verdenskrig vokste omfanget av leirene fortsatt, og på 50-tallet nådde systemet sin største utbredelse. Det er anslått at minst 2,7 millioner mennesker mistet livet i fangeleirene og at rundt 18 millioner mennesker en eller annen gang var innom leirsystemet.

 Sovjetunionen under andre verdenskrig

Den 22. juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Tyskland (Operation Barbarossa), og de ble trukket inn i andre verdenskrig. Stalin betegnet krigen som den store fedrelandskrigen, og Den røde hær ble omdøpt til Sovjethæren. I tillegg førte Stalin en mer forsonende linje ovenfor det gamle tsarregimet og den ortodokse kirken. På denne måten klarte Stalin å mobilisere den storrussiske befolkningen, og oppslutningen rundt det sovjetiske regimet ble derfor styrket. Statsmakten ble i stor grad sentralisert, og ved hjelp av en mobilisering av hele det sovjetiske samfunnet klarte Stalin å presse den tyske fienden ut av landet. Under krigen gjennomførte også Stalin en massedeportasjon av folkegrupper der mange mennesker fra Øst-Polen, Baltikum og Bessarabia ble deportert til Kasakhstan og Sibir. 

Sovjetunionens rolle i fredsoppgjøret

Etter andre verdenskrig rykket Sovjetunionen opp til å være en supermakt ved siden av USA. Sovjetunionen spilte en stor rolle når det kom til vendepunktet i krigen, noe som også skulle gjenspeile fredsoppgjøret. Ettersom Ved Potsdam-avtalen i 1945 fikk Sovjetunionen beholde sine territorier fra 1940 i tillegg til at de ble tildelt halvparten av det tidligere tyske Øst-Preussen. Sovjetunionen fikk også ¼ av Berlin. Forholdet mellom Sovjet og vestmaktene forverret seg derimot fra 1945-47, og i løpet av disse årene ble også store deler av de østeuropeiske landene påtvunget kommunistiske regimer. Den kalde krigen ble derfor et faktum.

Stalinisme (mest brukt om systemet og Stalins styre fra 1945-53) og avstalinisering etter at Stalin dør i 1953

Stalinisme ble først og fremst brukt av motstanderne av Stalin innad i kommunistpartiet, og ble betegnet om hans politiske metoder. I senere tid har begrepet også blitt brukt om Stalins system fra 1945-53. Stalinisme ble gjerne kjennetegnet som et system med en høy maktkonsentrasjon, sterk maktutøvelse og stor persondyrkelse av Stalin selv. Avstaliniseringen av Sovjetunionen startet ved den 20. partikongressen i februar i 1956 der Khrusjtsjov i stor grad kritiserte Stalin personlig ved å angripe hans metoder og den store persondyrkelsen. Selv om kritikken ikke nødvendigvis rammet det kommunistiske politiske systemet, så ble det likevel påvirket av avstaliniseringen. I de andre kommunistiske statene i Øst-Europa fikk mange av kommunistpartiene nye ledere, og flere politiske fanger fikk amnesti. Samtidig fikk man en reduksjon av de enorme sosiale forskjellene som preget Stalin-tiden. Arbeidslivlovene ble bedre, og tiltak som bedre pensjoner og mer omfattende boligbygging var noen av konsekvensene av avstaliniseringen. 

Livet i Sovjetunionen frem til 1991

Ved bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 er det i dag anslått at om lag 50 % av Russlands befolkning var analfabeter. Gjennom det sovjetiske styresettet ble det lagt vekt på å skaffe et skoletilbud for alle, noe som resulterte i at andelen analfabeter var redusert til 20 % i 1940. Formelt ble de forskjellige nasjonalitetene i Sovjetunionen likestilt, selv om dette ikke nødvendigvis ble praktisert. Den nasjonale og sosialistiske kulturen skulle vektlegges, noe som førte til at det ble liten plass for kultur som ikke ble ansett som tro mot partiet. Sensuren stod sterkt, og det som ikke var ideologisk korrekt ble luket bort. Det sovjetiske regimet var også svært religionsfiendtlig, noe som blant annet førte til to kristendomsforfølgelser. Etter Stalins død ble ytringsfriheten noe bedre, men store forfattere som Boris Pasternak fikk fortsatt ikke utgitt sine verker. Først under Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid ble sensuren formelt avskaffet.Ved det kommunistiske styret i Sovjetunionen fikk staten et stort ansvar for menneskets velferd.  Dette innbar at goder barnehage, utdanning, lønnsarbeid, helsetjenester og kulturtilbud ble helt eller delvis rettighetsfestet. Sovjetunionen satset også på planøkonomi. Gjennom femårsplaner fra 1928 var Sovjetunionen i 60- og 70-årene en av verdens største når gjaldt industri og militæret, men planøkonomien førte også til at staten ikke klarte å forsyne befolkningen med forbruksvarer, i tillegg til at industrien slet med effektiviteten. Under det sovjetiske regimet var det også store begrensninger når det kom til reising, og til og med forflytning mellom byene var ofte vanskelig.  

 
Glasnost og perestrojka – Sovjetunionen blir historie den 26. desember 1991

Glasnost er en betegnelse på den politikken som ble innført i Sovjetunionen da Mikhail Gorbatsjov overtok som partisjef i 1985. Denne politikken innebar blant annet en sterk forbedring av ytringsfriheten noe som gjorde kritikk av det politiske systemet mulig. Målet var å forebedre, men opprettholde det kommunistiske styret. Ytringsfriheten gjorde blant annet at maktmisbruket under regimet kom fram i lyset, i tillegg til at opposisjonen etter hvert fikk en sterk profil. Glasnost var uten tvil en viktig årsak til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Perestrojka var et politisk slagord ved den politikken som ble gjennomført ved glasnost. Slagordet gjaldt særlig det økonomiske området ved reformene, og innehold både en begrenset form for markedsøkonomi og en satsing vitenskap og teknologi. Målet for dette var å øke veksten og effektiviteten i den sovjetiske økonomien. 

Livet etter Sovjetunionen (inflasjon og høye priser)

En av de største prioriteringene etter oppløsningen av Sovjetunionen var å innføre privatisering og prisliberalisering. Under Jeltsin ble ”sjokkterapi” innført, og fra 1992 ble prisene sluppet fri. Dette førte til en kraftig inflasjon der prisene i 92 steg med mer enn 2500 %. Lønnen og pensjoner lå på etterskudd i forhold til vareprisene, og menneskers sparepenger forsvant. Levestanderen sank derfor for en stor del av den russiske befolkingen. Produksjonen fikk også et stort fall, og det tok ikke lang tid for markedsreformene avtok. De økonomiske nedgangstidene skulle derimot fortsette i ganske lang tid etter oppløsningen.

 Kilder:

http://snl.no/Det_kommunistiske_manifest

http://snl.no/Moskvaprosessene

http://snl.no/Sovjetunionen/historie

http://snl.no/GULag

http://snl.no/stalinisme

http://snl.no/Sovjetunionen/kulturen

http://snl.no/Sovjetunionen/fra_perestrojka_til_oppl%26amp%3B%23xF8%3Bsning

http://snl.no/glasnost

http://snl.no/perestrojka

http://snl.no/Russland/etter_Sovjetunionen

Hansen m.fk, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm As, Oslo 2008 

Emne 8.2: Jaltakonferansen og Potsdamavtalen

Jaltakonferansen

Jaltakonferansen var et møte mellom Storbritannias statsminister Winston S. Churchill, USAs president Franklin D. Roosevelt og Sovjetunionens partisjef Josef Stalin i Jalta på Krim i Sovjetunionen fra 4. til 11. februar 1945. Erklæringen som de til slutt kom frem til skulle markere overgangen fra krig til fred i verden, og det ble blant annet bestemt at de tre stormaktene skulle okkupere hver sin del av Tyskland i tillegg at de skulle få ansvar for hver sin sektor i Berlin.
Erklæringen inneholdt også vedtak om demilitarisering og opprettelse av en erstatningskommisjon for landet. Konferansen bestemte også hvilken politikk som skulle følges overfor de befridde landene i tillegg til at det ble fastslått et krav om at landene skulle holde fire, demokratiske valg. Jaltakonferansen foregikk på et tidspunkt som var svært gunstig for Sovjetunionen ettersom landets militære stilling gjorde at de stod sterkt i forhandlingene. Dette var for eksempel noe av grunnen til at Sovjetunionen fikk stor innflytelse når det gjaldt spørsmål angående Polen.

Potsdamavtalen

Potsdamavtalen var forhandlingsavtalen fra toppmøtet mellom seiersmaktene fra andre verdenskrig og var holdt i Potsdam fra 17. juli til 2. august 1945. Forhandlingene foregikk mellom Storbritannias statsminister Churchill, USAs president Truman og Sovjetunionens leder Stalin. Frankrike valgte å slutte seg til avtalen selv om de ikke var med på selve avtalen. Avtalen var først og fremst en arbeidsinstruks for de allierte som kontrollerte de tyske områdene og kan oppsummeres med fire Der; denazifisering, demilitarisering, demokratisering og desentralisering. Den har heller ikke status som en bindende juridisk avtale. 

Emne 8.1: Andre Verdenskrig

Gunvald Tomstad 

Gunvald Tomstad var en motstandsmann fra Flekkefjord under andre verdenskrig og jobbet som dobbeltagent for Milorg. I 1941 meldte han seg inn i Nasjonal Samling for å bedre kunne dekke over oppbevaringen av en radiosender som var sentral når det kom til å sende viktige opplysninger til London. Det at han ble sett på som en fremstående nazist økte sjansen for at tyskerne ikke ville undersøke huset hans på Helle. Dobbeltspillet hans varte i to år før tyskerne omsider oppdaget hvem Gunvald Tomstad egentlig var, og han ble til slutt nødt til å flykte.

Gunvald Tomstad 

Tomstad ble født i 1918 og vokste opp hos morfaren Gunleiv Helle fordi hans egen far døde da han var svært ung. Som 22-åring arvet han i 1940 gården av morfaren i tillegg til at han jobbet som typograf i lokalbladet Agder i Flekkefjord. Bladet ble derimot lagt ned i begynnelsen av krigen da redaktøren nektet å trykke nazipropaganda i bladet, og Gunvald ble derfor bonde på heltid. Tomstad var også teknisk interessert, noe som gjorde at han i 1941 ble spurt av lokale motstandsmenn i Flekkefjord om å oppbevare en radiosender på gården. Et stort problem var derimot at tyskerne hadde gode apparater som nokså nøyaktig kunne peile hvor signalene kom fra, noe som gjorde senderens plassering svært usikker.

Løsningen ble derfor at Gunvald Tomstad skulle melde seg inn i NS og begynne rollen som dobbeltagent for Milorg. Han ble varmt tatt i mot hos kretsføreren for NS og ordføreren i Flekkefjord, og Gunvalds ”ariske” utseende gjorde at han passet perfekt til å reklamere for NS. Selv hadde han tenkt til å være et nokså passiv medlem, men etter innmeldelsen haglet tillitsvervene over ham. Han ble i tur og orden lagfører i Nasjonal Samling, leder for Nasjonalsosialistisk Ungdomsfylkning, hirdens ideologiske leder og partiets pressesjef i Flekkefjord og omegn. Senderen var også tryggere jo sterkere han ble oppfattet som en fanatisk nazist ettersom hatet fra innbyggerne i byen gjorde sjansen mindre for at han ville bli avslørt. Nesten ingen visste hvilken side Gunvald Tomstad egentlig stod på. Til og med hans mor trodde at han hadde latt seg overbevise av den nazistiske ideologien.

Gunvalds mor

I ettertid ble motstandsarbeidet under krigen i Flekkefjord kalt for ”kanskje den mest effektive etterretningsorganisasjonen i det okkuperte Norge gjennom to år” av toppmenn i Secret Service[1]. Gunvald Tomstad reddet mange motstandsmenn fra å havne i konsentrasjonsleir, i tillegg til at han sørget for at mange viktige meldinger ble sendt over til Storbritannia. Hans viktigste presentasjon var uten tvil å få sendt over informasjon til de britiske øyene om hvor det tyske slagskipet ”Bismarck” befant seg utenfor norskekysten, noe som resulterte i at skipet ble senket seks døgn etter at meldingen ankom Home Station.

Under krigen hadde Gunvald besøk av både nazister og motstandsfolk på Helle. Nazistene kom gjennom hoveddøren, mens motstandsmennene kom inn bakveien med egen skjult ringerklokke. I noen tilfeller befant nazister og motstandsmenn seg samtidig på gården, og i løpet av en hel sommer hadde Tomstad besøk av politifullmektigen i Flekkefjord. Gunvald Tomstad hadde også behov hjelp på gården under krigen, og i løpet av de to årene han arbeidet som dobbeltagent var både motstandsmannen Odd Starheim og Linge-karen Tor Huge van der Hagen kamuflert som gårdsarbeidere på Helle. I tillegg skaffet Tomstad seg en husholderske kalt Esther Øysteinsland som passet godt i rollen som uvitende og naiv. Gunvald Tomstad spilte selv for henne, selv om han nok visste at hun var klar over at han egentlig arbeidet for Milorg. En annen person som var svært viktig Gunvald under krigen var Sofie ”Fie” Rørvik, en motstandskvinne som ofte kom opp med viktige beskjeder til Helle.

Sofie "Fie" Rørvik

En av de største utfordringene Tomstad møtte på under dobbelspillet var da NS ville sende ham til Østfronten. Han kunne umulig reise ettersom senderen var helt essensiell i motstandsarbeidet, og han måtte derfor finne måte å slippe unna på. Løsningen ble å utsette seg selv for en ulykke. Han skrudde løs en skrue på motorsykkelen sin og kjørte ned bakken fra Helle, noe som resulterte i en alvorlig ulykke. Da Gunvald havnet på sykehuset i Flekkefjord brukte legen lang tid på å behandle ham ettersom ”nazisten” ikke kunne angi motstandsmenn fra sykesengen. Behandlingen tok så lang tid at en av motstandsmennene i bygden som kjente til Tomstads egentlige identitet ble nødt til å fortelle sannheten til legen. Etter dette ble han fort frisk igjen og kunne komme seg tilbake til gården for å fortsette det viktige arbeidet.

Tomstad i norsk uniform

Det var ikke før på nyåret i 1943 at det endelig gikk opp for nazistene hvem Gunvald Tomstad egentlig var. SS-Hauptscharführer Lipicki og SS-Sturmscharführer Lappe skjønte til slutt hvem som stod bak den illegale radiovirksomheten, og Tomstad måtte flykte til Storbritannia gjennom Sverige. Det var ikke før krigen var over at han kom seg tilbake til Norge, og da han for første gang på to år var tilbake i Lyngdal var det i norsk løytnantsuniform. Han ble møtt med jubel av alle innbyggerne, og mest jublet de som hadde ønsket ham død. Samme år giftet Gunvald seg med Fie, og sammen fikk de to døtre og en sønn. Tomstad var derimot ikke særlig lykkelig etter krigen, og han ble etter hvert en bitter mann med stor krigsforakt. Medaljene han fikk utdelt etter krigen gravde han ned under et plommetre i hagen. I tillegg var han såpass psykisk ødelagt at han ikke rakk å bli en gammel mann. Freden kostet dyrt, og han døde allerede i 1970, kun 51 år gammel.

---

[1] Side 144, Det største spillet, Per Hansson, Den norske Bokklubben, Oslo/Gjøvik 1986  

Kilder: 

- Det største spillet, Per Hansson, Den norske Bokklubben, Oslo/Gjøvik 1986 

- http://snl.no/.nbl_biografi/Gunvald_Tomstad/utdypning

Emne 7: Mellomkrigstiden

Disposisjon – Hitlers maktovertakelse

Innleding

• I 30-årene fikk nazismen økende oppslutning
• I 1933 ble han rikskansler og fullmaktslovene ble vedtatt
• 1939 – 2. Verdenskrig starter
• Hvordan kunne dette skje?

Problemstilling: Hvilke forutsetninger i samfunnet lå til grunn for Hitlers maktovertakelse og dermed fremvekster av nazismen?

Hoveddel

• Versaillestraktaten: Tyskland fikk skylden à Demokratiet svertet fordi de hadde godtatt dette à Behov for å bygge opp landet igjen og få tilbake stoltheten
• Tyskland var vant til å bli styrt av én sterk leder. Uvant med demokrati
• Weimarrepublikken fra 1919 - 1933: Svært demokratisk grunnlov der det ikke fantes noen nedre sperregrense for partier à Mangfold av partier à Skiftende og ustabile regjeringer
• Krisen i 1923 à Misnøye à Mistet troen på demokrati à Større oppslutning til nazismen når økonomien gikk dårlig
• Børskrakket i 1929 à Tyskland hardest rammet à I 1932 ble NSDAP Tysklands største parti à I 1933 ble Hitler rikskansler
• SA (stormtroppene):Aktivistisk venstreside som drev terror mot politiske motstandere à Behov for en som kunne ordne opp à Hitler
• Propaganda: Dolkestøtlegenden à Tapte ikke krigen pga militære styrkeforhold, men fordi sosialister og annet avskum hadde dolket dem i ryggen à Bygget opp troen på et sterkt Tyskland
• Behov for å skylde på noen: Finne noen syndebukker à Hitler brukte jødene til dette à Ble sett på som grådige à Fikk skylden for marxismen, den russiske revolusjonen, kapitalismen og den økonomiske krisen i 1923, og ble anklaget for å ha en plan om å ta over verden
• Hitler lovet mye: Arbeid til arbeiderne, offiserene gjenreist sin tapte ære, middelklassen pengegarantier, privatkapitalistene beholde midlene à Ble en mester i å kanalisere misnøyen og skjule sine egentlige hensikter
• Nasjonalisme: Mange tyskere utenfor Tyskland (spesielt Polen) à Samle en etnisk gruppe under ett tysk rike à Fjerne dem som ikke ”hørte hjemme” fra Tyskland

 Avslutning/konklusjon

• Versaillestraktaten
• Weimarrepublikken fra 1919 – 1933
• Krisen i 1923
• Børskrakket i 1929
• SA (stormtroppene):
• Propaganda
• Behov for å skylde på noen
• Hitler lovet mye

Årsaker til andre verdenskrig:

• Første verdenskrig, fredsoppgjøret og den økonomiske krisen: Stor misnøye blant tyskerne fordi Tyskland fikk skylden for første verdenskrig. I tillegg var stoltheten svekket etter at de tapte krigen. Mange vil bygge opp denne stoltheten igjen, og en sterk leder virket fristende på mange. Fredsoppgjøret var også med på å gjøre at Tyskland havnet i en stor økonomisk krise pga stor gjeld. Den økonomiske krisen skapte igjen misnøye i Tyskland, og mange mistet troen på demokratiet.
• Nasjonalisme og jødehat: Gikk ut på å samle én etnisk gruppe under én nasjon. Fordi det fantes mange jøder i Polen hadde Hitler er unnskyldning til å angripe landet. I tillegg var antisemittismen allerede stor i Europa, noe Hitler i stor grad kunne bruke til sin fordel.
• Tysklands invasjon av Polen (utløsende årsak): Storbritannia og Frankrike hadde lovet å støtte Polen, noe som gjorde at de erklærte krig mot Tyskland da Tyskland invaderte Polen.

ISMER:

• Kapitalisme: Et økonomisk system der den økonomiske virksomheten organiseres av kapitaleiere som eier produksjonsmidlene og lønner arbeidskraften.
• Liberalisme: En betegnelse på de politiske ideologier der det blir lagt stor vekt på individet og individets selvstedige verdi. På denne måten henger liberalismen ofte sammen med troen på en stat som tar lite ansvar for befolkingen.
• Kommunisme: Ideologi innenfor sosialismen der det blir lagt vekt på prinsippet om felleseie av samfunnets ressurser og en lik disponering av disse ressursene.
• Sosialisme: En politisk ideologi med mål om å skape et egalitært og klasseløst samfunn. Forklarer behovet for en slik utvikling hovedsakelig ut fra økonomiske faktorer.
• Nasjonalisme: En politisk tankeretning som legger stor vekt på nasjonen som en samling av folkegrupper med felles språk og kultur. Ser ofte landområdet som folkets felles arv og kultur som noe som må forsvares fra ytre faktorer.
• Nazisme: En politisk ideologi som inneholder en aggressiv, rasebasert nasjonalisme med en ytterliggående antisemittisme og en mistillit til demokratiet.
• Fascisme: En politisk bevegelse som legger stor vekt på nasjonalisme og nasjonens betydning og en tro på en sterk, autoritær leder.
• Anarkisme: En sosial og politisk teori som går ut på at en tro på individets uinnskrenket selvstendighet. Tar derfor sikte på å oppheve staten og dens maktorganer og heller organisere samfunnet gjennom frivillig sammenslutning av individene.
• Konservatisme: En livsholdning eller politisk tankeretning som legger vekt på tradisjoner og stiller seg avvisende til radikale endringer og det som ikke bygger videre på nedarvede verdier.

Kilder:

• http://snl.no/kapitalisme
• http://snl.no/sosialisme
•  http://snl.no/liberalisme
• http://snl.no/kommunisme
• http://snl.no/nasjonalisme
• http://snl.no/nasjonalsosialisme
• http://snl.no/fascisme
• http://snl.no/anarkisme
• http://snl.no/konservatisme
• Hansen m.fl, Mennesker i tid 2. Cappelen Damm AS, Oslo 2008 

Emne 6: Første verdenskrig

Årsaker: 

Grunnleggende årsaker:

• Marokko: Storbritannia, Frankrike, Italia, Spania og Tyskland gjorde seg gjeldende i tur og orden for å skaffe seg makt og innflytelse i Marokko.
• Balkan: Østerrike-Ungarn, Serbia, Italia, Russland, Bulgaria, Hellas, Det osmanske riket og Tyskland hevdet seg i krisen på Balkan. Bulgarerne drømte om et Stor-Bulgaria, og serberne om et Stor-Serbia. Østerrike-Ungarn var helt uinteressert i dette, noe som gjorde at det alltid var duket for nye kriser på Balkan.
• Rustningskappløp: Tyskland førte en utfordrende politikk i Marokko, på Balkan og i Midtøsten. Østerrike-Ungarn og Serbia provoserte hverandre når det gjaldt innflytelse på Balkan. Militær sikkerhet viktig der man måtte kunne forsvare seg godt mot en eventuell angriper. Kappløp mellom Storbritannia og Tyskland når det gjaldt sjøstridskrefter.
• Allianser: Trippelalliansen: Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia. Bulgaria og osmanene med i alliansen ved krigsutbruddet. Japan skiftet side i 1915. Trippelententen: Russland, Frankrike og Storbritannia. Etter hvert USA og Japan. Låste medlemmene til å erklære krig.
• Nasjonalisme og glorifisering: Unge menn ruset på tanken om å få slåss for sitt fedreland.
• Mangel på interesseorganisasjoner: Ingen steder der landene kunne drøfte sine motsetninger. Hovedunntaket to fredskonferanser i Haag i 1899 og 1907 som ikke førte til noe.
• Provoserende politikk: Tyskland og Østerrike-Ungarn. Tyskland bygget opp krigsflåten og tok lite hensyn til de andre landene. Begge landende oppførte seg også svært arrogant.

Utløsende årsak:

• 28. juni 1914 ble hertugparet Frans og Sophie Ferdinand av Østerrike-Ungarn drept av Gavrilo Princip i byen. Sarajevo i Bosnia. Princip var 19 år og medlem av den Svarte hånd, en serbisk gruppe som ville at Østerrike-Ungarn skulle gi fra seg land til Serbia. 

Emne 5: Demokratiseringsutviklingen i Norge fra 1814-1905

Demokratiet vi har i Norge i dag er et resultat av en gradvis demokratiseringsutvikling som spesielt skjøt fart etter 1814 da grunnloven ble vedtatt. Ved grunnloven fikk Norge i større grad kontroll over eget land og politikk til tross for at det ikke tok land tid før Norge gikk inn i union med Sverige. Prosessen har vært lang, og for å forstå hvordan man etter hvert fikk allmenn stemmerett for menn og dannelse av politiske partier må man fokusere på hvordan ”vanlige borgere” begynte å ta del i avgjørelser om hvordan Norge skulle styres. På denne måten fikk man en demokratisering nedenfra som i stor grad var avgjørende for at det norske demokratiet utover på 1900-tallet favnet alle norske borgere. I denne artikkelen skal det derimot fokuseres på utviklingen som skjedde fra 1814 til 1905, der det mest naturlige er å begynne med grunnloven.

Grunnloven fra 1814 hadde som premiss at makten skulle komme fra folket og at den skulle være med på å regulere forholdet mellom statsmaktene. Den skiller klart mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makten, noe som viser at den var inspirert av Montesquieus tanker om maktfordeling. I tillegg fikk Norge en rekke viktige organer som ofte kjennetegner er selvstendig stat. Landet fikk en egen nasjonalforsamling, egen regjering, eget rettsystem, egen bank og pengesystem, og egen hær og marine. Etter at Norge kom i union med Sverige var Karl Johan opptatt av å styrke kongens stilling i Norge. I 1818 og 1921 foreslo han å revidere grunnloven, noe som blant annet ville gi kongen absolutt veto. Forslagene ble avvist av stortinget, og loven om at kongen kun kunne sanksjonere tre ganger gjaldt fortsatt.

Utover i 1830-årene fikk man en fremvekst av kommunalt selvstyre. I 1833 fikk man et bondestorting med Ole Gabriel Ueland i spissen da bøndene begynte å stemme inn sine egne på stortinget. Bøndene syntes det var urettferdig at de hadde innflytelse over politikken på nasjonalt nivå, men ikke kommunalt. I 1937 fikk de kjempet frem Formannskapsloven, en lov som i stor grad ga bygdene selvstyre. Bøndene fikk i større grad erfaring fordi de deltok i politikken, noe som var viktig med tanke på å demokratisere nedenfra. I tillegg ble skatten på jord opphevet, noe som i stor grad var viktig for bøndene. Hans Nielsen Hauge, bondesønn og lekpredikant, var også viktig for å få bøndene til å ta del i politikken i Norge på 1800-tallet. Han gjorde opprør mot det gamle stendersamfunnet ved å vise at man både kunne være bonde og forretningsmann.

Marcus Thrane var også svært viktig for demokratiseringen av Norge ved at han grunnla den første norske arbeiderbevegelsen kalt Thranebevegelsen i 1948. Medlemmene i arbeiderbevegelsen krevde allmenn stemmerett for menn slik at arbeiderne også kunne få innflytelse på stortinget. I tillegg kjempet de for bedre kår for arbeiderne og husmennene, en like skole for alle og lavere tollsatser på korn og andre viktige varer. Selv om Thranebevegelsen etter hvert led nederlag var den likevel essensielt viktig når det kommer til dannelsen av fagforeningene på 1870-tallet og videre kamp for at arbeiderne også kunne delta i politikken. En annen betydelig arbeiderbevegelse på 1800-tallet var bondevennene, ledet av Søren Jaabek. Bevegelsen ble opprettet i 1865 og var også omstridte i den forstand at de krevde allmenn stemmerett for menn og bedre kår for husmennene. Mens Jaabek var bøndenes fremste talsmann på stortinget fikk påvirket bondevennene bøndene til å stemme på de politikerne som støttet bøndene. Jaabek krevde også sparsommelighet i statshusholdningen og stod for en økonomisk liberalistisk tenkning. Han støttet folkeskolen og økt lønn til lærerne. Mye på grunn av bondevennenes store medlemsmasse på slutten av 1860-tallet, ble det i 1868 det beste bondevalget siden 1833.

De nevnte arbeiderbevegelsene var sentrale når det kommer til økt politisk mobilisering blant bøndene og arbeiderne. De var viktigere for fremveksten av de politiske partiene på slutten 1800-tallet og inspirerte til videre kamp for allmenn stemmerett blant menn. Nesten samtidig som Søren Jaabek, markerte Johan Sverdrup seg som den viktigste politikeren på venstresiden etter Ole Gabriel Ueland. Han mente embetsmennene hadde for stor makt og kom blant annet med tre krav som i stedet skulle økte stortingets makt. For det første ville han som Thrane og Jaabek ha allmenn stemmerett for menn. Han mente også at regjeringen hadde for stort spillerom i den forstand at stortinget kun var samlet i noen måneder hvert tredje år. I tiden mellom stortingets samlinger kunne regjeringen gjøre mye som de selv ville, og Sverdrup la derfor fram krav om årlig storing for å gjøre slutt på regjeringens frie spillerom. På denne tiden var det også slik at statsrådene ikke møtte i stortinget. Sverdrup mente at dette gjorde at statsrådene ikke ble holdt ansvarlig for den politikken de førte, og at man heller ikke kunne vite om politikken de førte var i overensstemmelse med grunnloven og det stortinget hadde bestemt.

I 1871 ble årlig storting vedtatt, i 1880 ble det vedtatt at statsrådene skulle møte i stortinget i tillegg til at grunnloven nå kunne endres uten Kongens godkjennelse. I 1870-årene ble også de første fagforeningene etablert, og fungerte som møteplasser der man hjalp hverandre ved sykdom eller arbeidsledighet. I 1889 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon stiftet, og i 1900 ble Norsk Arbeidergiverforening dannet. Mye på grunn av de tidligere arbeiderbevegelsene fikk man ved valget i 1882 betegnelsene ”Venstre” og ”Høyre”. Venstre bestod av bønder og store deler av middelklassen med Sverdrup i spissen, mens Høyre bestod av embetsmenn og geistlige. Venstre vant valget, og i 1884 ble Johan Sverdrup valg til Norges første statsminister. Det ble også lagt grunnlag for parlamentarismen ved at regjeringen nå stod til ansvar for stortinget i tillegg til at det for første gang var slikt at den politikeren med flest stortingsrepresentanter bak seg fikk oppgaven med å danne ny regjering. Vestre var også opptatt av nasjonalisme, noe som i stor grad var med på å fremme tankene om at de med lik kultur, språk og historie skulle ha de samme rettighetene. Partiet ble etter hvert svært splittet, og i 1887 ble Arbeiderpartiet dannet, mens Moderate Venstre ble dannet i 1888. På samme tid vokste også nye folkebevegelser fram, som for eksempel avholdsbevegelsen, Det teologisk meningsfakultetet og folkebevegelser for landsmål og riksmål. Etter lang kamp ble det i 1898 endelig innført allmenn stemmerett i Norge.

På grunn av uenigheter når det gjaldt utenrikspolitikken mellom Sverige og Norge, ble det på slutten av 1800-tallet en ny strid om unionen. Norge krevde en norsk utenriksminister og et norsk konsulatvesen som tjente norske interesser. Etter stor uenighet og på randen til krig krevde den svenske riksdagen folkeavstemning for å se om folket stod bak unionsoppløsningen. Et klart flertall svarte ja, og Norge var ikke lenger i union med Sverige. Demokratiseringsutviklingen i Norge fra 1815 til 1905 har uten tvil vært svært omfattende. Formannskapsloven ble avgjørende for å sikre lokalt selvstyre, og en demokratisering nedenfra med bønder og arbeidere har gjort at man gradvis begynte å utvikle et demokrati som ligner det vi har i dag. På begynnelsen av 1900-tallet var man kommet en lang vei med allmenn stemmerett for menn, men det skulle likevel ta en stund før kvinnene ble tildelt de samme rettighetene.

Kilder:

-          Hansen m.fl, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm AS, Oslo 2008

-          http://snl.no/.nbl_biografi/Johan_Sverdrup/utdypning

-          http://snl.no/Norges_historie/1815%E2%80%931905

-          http://snl.no/Marcus_Thrane

Emne 4: Imperialisme - Cuba

I dag kjenner vi Cuba som en karibisk øy med hvite strender og vakker natur. Vi har alle hørt om cubanske sigarer, og de fleste av oss har nok drømt oss vekk til denne perlen i det karibiske hav. Men Cuba er så mye mer enn palmesus og hvite strender, øyen har en lang historie som et offer for to stormakters imperialisme og kolonisering. Av dagens 11 millioner innbyggere, er hele 60 % av disse spanske etterkommere. Dette er på grunn av Spanias kolonisering av Cuba på begynnelsen av 1500-tallet.

Også USA har en fortid som en form for kolonimakt ovenfor Cuba. Forholdet mellom USA og Cuba har en historie som går tilbake til den tiden da USA gjentatte ganger ønsket å kjøpe Cuba av Det spanske imperiet. Da den spanske innflytelsen ebbet ut i Karibia tok USA gradvis over posisjonen som økonomisk og politisk dominerende over Cuba og med et stort flertall innenfor de utenlandske investeringene, kontroll over det meste som ble importert og eksportert, og med et sterkt grep om Cubas indre politiske forhold.

Som en følge av den kubanske revolusjonen i 1959 ble forholdene mellom de to statene sterkt forverret. Til dags dato har forholdet vært preget av spenninger og konfrontasjoner. USA har sterke interesser i utviklingen på øya fordi man anser Cuba som liggende i USAs geografiske bakgård. USA har ikke formelle diplomatiske forbindelser med Cuba og har opprettholdt en embargo, altså et handelsforbud eller en blokade, som gjør det ulovlig for amerikanske selskaper å gjøre forretninger med Cuba. USA innførte dette handelsforbudet grunnet den kubanske nasjonaliseringen og har uttrykt at denne vil fortsette så lenge den kubanske regjeringen nekter å bevege seg mot demokrati og respekterer menneskerettighetene.  USA krever en tilbakevending til kapitalismen og et styresett ”frihetens land” kan akseptere.

Før dere får et innblikk i Cubas spennende historie, skal vi se på hva imperialisme og hva det vil si å kolonisere et annet land. Det er viktig å definere begreper imperialisme fordi det vil gi et bakteppe for å oppnå en dypere forståelse av Cubas historie. Imperialisme betyr at en stat forsøker å underlegge seg andre samfunn, og deretter forme dem i sitt eget samfunnsbilde. Helt opprinnelig ble imperialismen av mange betraktet som noe positivt. Altså skulle et sivilisert samfunn sivilisere andre mindre siviliserte samfunn. Begrepet kom ikke i bruk før 1885, og det var da knyttet sammen med det britiske koloniriket. Spania derimot startet sin kolonisering allerede på 1400-tallet, og som mange andre land i Latin-Amerika ble Cuba underlagt en kolonimakt, altså Spania.

Man sier gjerne at moderne kolonipolitikk begynte med de store oppdagelsene i annen halvdel av 1400-tallet. Europeerne kom da i kontakt med nye områder, ofte rike på råvarer, og som ikke var i stand til å yte særlig motstand mot den europeiske militærmakten. Bakgrunnen for å bringe områder under militær og politisk kontroll var for å sikre seg rikdommene som fantes i landet, men også for å bruke de innfødte som arbeidskraft. Disse interessene hadde også USA, og man kan derfor kalle USAs rolle på Cuba imperialistisk. 

Spørsmålene vi vil besvare i denne filmen blir derfor: Hvorfor var Cuba så attraktiv som koloni for Spania og hvordan kan man si at Cuba ble kolonisert av USA? Hvordan er forholdet mellom Cuba og USA i dag?

Cuba ble oppdaget i 1492, altså under Columbus første oppdagelsesreise. Spanias erobring av Cuba startet i 1509. Denne erobringen ble derimot svært kortvarig, dette skyldes at befolkningen ga lite motstand. Her må vi også trekke inn at Spania var nokså overlegen når det gjaldt militærmakt. Spania fant tidlig gullforekomster i Cuba, og det ble derfor lagt et økonomisk grunnlag for en videre kolonisering av Cuba. Cubanerne ble i tillegg brutalt fanget, og brukt som slaver i gruvene. I tillegg ble slaver fra Afrika innført allerede på 1500-tallet. Videre begynte Spania å anlegge byer og opprettet et føydalt samfunn. Det vil si et samfunn hvor makten var ujevnt fordelt, altså all makt lå hos en fåtallig elite. Cuba ble også benyttet som en base for videre ekspedisjoner, blant annet til Mexico. Spanjolene bygde store fort i Havanna for å beskytte rikdommene etter plyndringene i koloniene. Ikke nok med at det var store gullforekomster på Cuba, var det også andre råvarer som ble gjeldende. Det ble blant annet opprettet sukkerrørplantasjer, så det var ingen tvil om at det var store interesser for å beholde Cuba som koloni. Spania brukte mye av det økonomiske overskuddet fra koloniene til krigføring, og ikke til industrialisering. Dette førte senere til at koloniherredømmene gikk over til land der industrien var bedre utviklet.   

På 1700-tallet var Europa preget av skiftende maktforhold, og dette fikk da konsekvenser for Spanias stilling på Cuba. Det spanske aristokratiet begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Aristokratiet utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, men gjennom Versailles-traktaten i 1783 ble Cuba overlevert til Spania igjen. Rundt 1820 oppnådde mange spanske kolonier uavhengighet, dette gjaldt i midlertidig ikke Cuba. Grunnen til dette var at det cubanske aristokratiet fryktet at et opprør på øyen ville være verre enn spansk herredømme, i tillegg hadde det cubanske aristokratiet stor makt slik som det var. Uavhengighet ville i tillegg bety frigjøring av slavene, og dette var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet oppstod det flere slaveopprør, og både USA og Mexico gjorde fremstøt for å ”kapre” Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene økte motsanden mot Spania, og det skjedde så et vendepunkt i uavhengighetsprosessen. I 1868 avviklet Carlos Manuel de Céspedes slaveriet ved sin egen sukkermølle, dette utløste opprør over hele øyet med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet Jose Marti det cubanske revolusjonære partiet, og han fremstod som den fremste teoretiske lederen for et fritt Cuba.  I 1894 ble det startet en frigjøringskrig på Cuba og det tok ikke lang før USA begynte å blande seg inn i uavhengighetskrigen.

Da Cuba viste framgang i uavhengighetskrigen, tilbød den amerikanske presidenten William McKinley å kjøpe Cuba for 300 millioner dollar. Dette ble avslått av Spania, og da det amerikanske slagskipet USS ”Maine” eksploderte og sank i 1989 fikk Spania skylden, noe som ble den utløsende faktoren for den spansk-amerikanske krigen. USA vant krigen litt over syv måneder senere, og 10. desember 1898 ble Paris-avtalen undertegnet, en avtale som blant annet gikk ut på at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA. Avtalen gjorde slutt på Spania som kolonimakt i Latin-Amerika og markerte begynnelsen en epoke der USA etter hvert utviklet en imperialistisk dominans i Latin-Amerika og Stillehavet. I tillegg skulle tiden etter Paris-avtalen og frem til den cubanske revolusjonen bli en tid der USA fikk et godt grep rundt Cubas økonomi og politikk.  

I 1901 fikk Cuba en egen grunnlov, og i 1902 en begrenset status som republikk. Med grunnloven kom Platt-tillegget, et tillegg foreslått av senator Orville Platt. Et sitat fra Platt viser tydelig hvordan USA så på Cuba etter krigen: ”cubanerne er som barn, og er derfor ikke selv i stand til å skape en stabil regjering på Cuba”. Ved Platt-tillegget fikk blant annet USA lovfestet retten til å intervenere og eventuelt okkupere Cuba hvis utviklingen i landet gikk i mot USAs politiske eller økonomiske interesser. Platt-tillegget skulle formelt vare til fram til 1933, men det skulle vise seg at USA ville benytte det opp til flere ganger de neste 60 årene. Cuba skulle også leie ut Guantánamo til amerikansk marinebase og fikk ikke lov til å inngå avtaler med andre land enn USA. I tillegg ble sukkerproduksjonen fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet.

I 1906 ble Cuba okkupert av USA på grunn av politiske opprør, en okkupasjon som skulle vare fram til 1909. Målet var å hindre indre konflikter på øyen, beskytte USAs økonomiske interesser og sikre frie valg. I 1912 blandet USA seg inn på nytt, og sendte soldater til Cuba for å slå ned på svarte cubaners opprør mot rasediskriminering. USA sendte igjen soldater til Cuba i 1917 for å blant annet sørge for at sukkerproduksjonen gikk som den skulle. Soldatene var høyst upopulære, men ble på Cuba helt fram til 1922. I 1925 ble Gerardo Machado valgt til president. Han utviklet seg etter hvert til å bli svært korrupt, og i 1930 opphevet han grunnloven og innførte pressesensur og hemmelig politi. Samtidig ble Cuba under forbundstiden et svært populært feriemål for rike amerikanere, og det ble etablert en rekke hoteller og kasinoer på øyen. I tillegg ble Cuba et fristed for amerikansk mafia der de etter hvert gikk fra produksjon av alkohol og smugling til kasinodrift, gambling, hoteller og prostitusjon. I 1926 eide amerikanske selskaper 60 % av den kubanske sukkerindustrien der 95 % av eksporten også gikk til USA.

I 1933 var det store konfrontasjoner mellom Machados regjering og den politiske opposisjonen, og det hele endte med at næringsforholdene til slutt ble så dårlige mellom Cuba og USA at USA igjen grep inn i landet. USA krevde at Machado umiddeltbart skulle tre av som president, og Carlos Manuel de Céspedes ble innsatt som president av amerikanerne. Mangel på aksept av en president var satt inn av USA, i tillegg til konflikter og kaos i landet gjorde i midlertidig at Céspedes kun ble sittende som president i 22 dager. Ledet av sersjant Fulgencio Batista skjedde det et statskupp kalt ”sersjantopprøret” der Batista ble stabssjef for hæren. I frykt å miste allierte på Cuba ga Batista etter og utnevnte Ramón Grau San Martín til president. han la seg raskt på en nasjonalistisk og sosialdemokratisk linje, noe USA likte dårlig. Blant annet krevde han å fjerne Platt-tillegget siden det egentlig bare skulle gjelde til 1933. USAs daværende president Roosevelt nektet å godta dette og valgte derfor å ikke anerkjenne Grau som president. Han oppfordret Cubas opposisjonelle til å utføre et nytt statskupp, og knapt 100 dager etter at Grau ble innsatt som president avsatte Batista presidenten og innsatte en ny president kalt Carlos Hevía y de los Reyes. I realiteten styrte Batista presidentembetet og ble en av USAs fremste støttespillere der han sørget for at den kubanske økonomien ytterligere ble underlagt amerikanske interesser. I 1940 ble han Cubas folkevalgte president og styrte landet frem til 1944 etter et mislykket valg. I 1952 utførte han igjen et statskupp og proklamerte seg selv som president. Korrupsjon, mafia og et inntog av amerikanske turister gjorde at misnøyen økt og økte, og Batista fikk etter hvert mange motstandere. En av dem var Fidel Castro, en mann som skulle endre forholdet mellom USA og Cuba drastisk. 26. Juli 1953 stod juristen Fidel Castro i spissen for det mislykkede angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba. Angrepet ga derimot inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse kalt 26. Juli- bevegelsen. I 1959 rykket Castros geriljahær inn i Havana med hjelp fra Che Guevara, styrtet Batista og innsatte Fidel Castro som president.

Den amerikanske presidenten Dwight Eisenhower anerkjente offisielt den nye kubanske regjerningen etter at revolusjonen hadde veltet Batistas regjering, men forholdet mellom USA og den nye regjerningen på Cuba ble raskt dårligere da USA oppdaget at de ikke fikk fortsette sin dominerende rolle i Cubas indre anliggender.  Bekymringen økte med Cubas jordbruksreformer og nasjonalisering av amerikanskeid industri. Fidel hadde blitt kjent med bøndene under revolusjonen, og sammen gjennomførte de en revolusjonær jordreform i 1959, samtidig som de gjennomførte en omfattende nasjonalisering av banker, oljeraffinerier og luksushoteller, hvor den amerikanske kapital hadde vært avgjørende. Den amerikanske regjerningen reagerte og kalte det cubanske styret for kommunistisk.

Deretter fulgte en lang rekke sanksjoner mot Cuba: USA innførte en embargo eller boikott mot Cuba og stoppet dermed blant annet importen av cubansk sukker.  Under press fra USA ble Cuba ekskludert fra OAS, en organisasjon av amerikanske stater. I kontekst av den kalde krigen var Cubas regjering nødt til å finne allierte og bryte isolasjonen. Cuba fant støtte hos den tidligere Sovjetunionen.

På denne tid hadde John F. Kennedy blitt valgt som ny amerikansk president. I hans tid opplevde USA, og særlig eksilkubanere i USA, et ydmykende nederlag i april 1961 under den såkalte invasjonen av Grisebukta. Dette var et mislykket forsøk på å invadere Sør-Cuba og styrte Fidel Castros regjering med CIA-trente eksilcubanere med større fra Amerikas forente staters regjerning. Planen ble iverksatt i april 1961, mindre enn tre måneder etter at John F. Kennedy ble De forente staters president. De cubanske styrkene beseiret invasjonsstyrkene i løpet av tre dager.  Fidel Castro sa senere at man ikke kan beskylde president Kennedy for invasjonen siden den var planlagt av regimet til president Eisenhower. USA startet deretter ”Det kubanske prosjektet”, et koordinert program bestående av politisk, psykologisk og militær sabotasje som involverte etterretningsoperasjoner foruten også attentatforsøk og mord på viktige politiske ledere på Cuba. Det kubanske prosjektet innebar også ideer om å angripe mål på det amerikanske fastlandet, kidnappe eller drepe kubanske flyktninger og deretter legge skylden på Cuba med den hensikt å få støtte blant amerikanere for militære aksjoner mot Cuba.  En rapport fra en amerikansk etterretningskomité bekreftet senere åtte forsøk på å drepe Castro mellom 1960 og 1965.

Sovjetunionen fortsatte å kjøpe Cubas sukker til daværende markedspriser og bakket dermed opp landets sosialistiske kurs. Cuba ble på et vis avhengig av Sovjetunionen, og denne avhengigheten kom til å prege Cubas utvikling på flere områder, spesielt i forbindelse med det økonomiske, ideologiske og politiske system. Som et ledd i den Kalde Krigen ble den sovjetiske og den cubanske regjeringen enige om å plassere atommissiler på Cuba. I det store perspektiv var dette Sovjetunionens forsøk på å matche USA i den kalde krigens terrorbalanse, men sett fra Havanna og Cubas side var det for å avverge en ny amerikanskstøttet invasjon. Som et resultat nådde spenningen mellom Cuba og USA et høydepunkt i situasjonen som senere har blitt kalt Cubakrisen. Cubakrisen fant sted i 1962 og var mellom Sovjetunionen og Cuba på den ene siden og USA på den andre. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis på sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen.  Til slutt lykkes det den amerikanske regjering å presse Sovjetunionen til å fjerne missilene. Samtidig måtte USA trekke tilbake sine atommissiler fra Tyrkia og Italia, og forplikte seg til å ikke angripe Cuba.  Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle sg til en atomkrig, men gjennom diplomati ble krig unngått. Den sovjetiske regjering fjernet dem uten å diskutere saken med den cubanske regjering. Cuba var kun en liten brikke i USA og Sovjets maktkamp.

Under Carter-administrasjonen fra 1977 til 1981 var det en oppmykning i forholdet, men Reagan og Bush sørget for innskjerpelser.  Dette skjedde blant annet i form av reiserestriksjoner. I juli 2006 overførte Fidel Castro midlertidig sine presidentplikter til sin bror, Raul Castro. 24. februar 2008 valgte den cubanske nasjonalforsamlingen Raul Castro til president.  Raul innledet en forsiktig liberalisering, umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot bl.a. å eie mobiltelefoner og andre forbruksartikler, samt å overnatte på hotell. Også gjeldende ytringsfrihet og de øvrige menneskerettigheter som kubanske myndigheter er blitt anklaget for å bryte så man en forsiktig oppmykning. Et aktuelt spørsmål i det epokeskiftet Fidel Castros avgang innebærer, er hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet. 

I de senere år har det vært en oppmykning i forholdet mellom USA og Cuba ved at Obama lettet på restriksjoner og innførte en mindre streng politikk overfor Cuba.  I mars 2009 signerte USAs president Barack Obama en lov som lettet på en del økonomiske sanksjoner overfor Cuba, i tillegg til at den lettet på reiserestriksjonene for kubansk-amerikanere. Vedtakene innebar en betydelig oppmykning av blokaden mot det sosialistiske landet som hadde vart i 50 år. Presidents talsmann uttalte at presidenten gjerne vil se større frihet for det kubanske folket. Dette er et tiltak som han kan og har iverksatt for å bidra til at informasjonsstrømmen åpnes. Det hvite hus oppfordret samtidig Cubas ledelse om å gjøre mer for å åpne landet. Fidel Castro uttalte i kubanske medier at Obama administrasjon lettet noen ”avskyelige restriksjoner” på reiser for kubansk-amerikanere, men la til at beslutningen ikke inneholdt et ord om å lette handelsblokaden mot landet. Castro sier at Cuba ikke ønsker veldedighet, men en slutt på blokaden. Nåværende handelsrestriksjoner sier at eksport fra USA til Cuba innenfor matindustri og medisinprodukter er tillatt ved behørig lisens og tillatelser fra handels- og finansdepartementene. I 2008 slo viseutenriksministeren fast at den amerikanske embargo eller boikott av Cuba ville fortsette til tross for at Fidel Castro har gått av som Cubas leder.

Som dere nå har sett, er det mye som gjorde Cuba attraktiv for spansk kolonisering. Gullforekomster og råvarer som sukker var særlig attraktivt, og i tillegg kunne spanjolene bruke cubanerne som billig arbeidskraft i gruvene og på plantasjene.  Når det gjelder hvordan man kan si Cuba ble kolonisert av USA, kan man på mange måter si at USA ”koloniserte” Cuba på en utradisjonell måte. Vanligvis forbinder man kolonisering med et land som tydelig styrer et land over lang tid, men når det gjelder Cuba, har landet også en historie med en del selvstyre. Likevel gjorde Platt-tillegget som ble innført sammen med den cubanske grunnloven i 1901 at USA hadde stor politisk og økonomisk kontroll over Cuba. Dette gjorde at USA fra begynnelsen av 1900-tallet til begynnelsen av 60-tallet en rekke gager har okkupert Cuba. I tillegg har Cuba en historie med mange korrupte ledere der spesielt Batista samarbeidet mye med USA for å tilrettelegge den kubanske økonomien etter amerikanske interesser. Ved at USA da har hatt stor kontroll over cubansk politikk og økonomi, i tillegg til at landet på mange måter har utnyttet Cubas ressurser og arealer, kan man på mange måter si at Cuba ble kolonisert av USA. Forholdet endret seg drastisk etter den cubanske revolusjonen som også resulterte i at USA opprettet en embargo mot Cuba. Forholdet ble bare ble enda verre da Cuba begynte å samarbeide med Sovjetunionen. I dag er forholdet mellom Cuba og USA fortsatt spent, og USA har fortsatt ikke opphevet mange av handelsrestriksjonene mot Cuba.

Kilder:

http://snl.no/Cuba/historie

http://www.leksikon.org/art.php?n=2907

http://www.cubaguiden.no/Cubas%20Historie.htm

http://www.stavanger-kulturhus.no/STAVANGER-BIBLIOTEK/NORD-SOER-BIBLIOTEKET/SPOERSMAAL-OG-SVAR/Imperialisme-og-kolonialismen

http://snl.no/imperialisme

http://snl.no/f%C3%B8ydalisme

http://biblioteksvar.no/arkiv/viewdialog.php?id=27224

http://snl.no/kolonipolitikk/de_store_oppdagelser 

http://no.wikipedia.org/wiki/Invasjonen_av_Bah%C3%ADa_de_Cochinos

http://www.abcnyheter.no/debatt/kommentar/090103/ny-tid-ogsa-usa-cuba

http://snl.no/Cuba/historie