Emne 13.2: Midtøsten

Jødenes historie før andre verdenskrig:

I mellomkrigstiden bygde jødene systematisk opp sitt ”nye hjem”, og antallet jøder ble nesten syvdoblet. I tillegg ble det gjenopprettet et felles språk, nemlig hebraisk som hele 75 % av alle jøder over 2 år snakket i 1948. 

Palestina før andre verdenskrig: 

Antisemittismen vokste frem i Europa etter 1880. En av følgene dette fikk, var det faktum at mange jøder emigrerte, mange til USA og mange til Palestina. Palestine hadde lenge vært bebodd av jøder, men ikke mange. Den østerrikske jøden Theodor Herzl mente at jødene skulle samles i Palestina og der grunnlegge en stat. Det sentrale argumentet hans var at bare gjennom å ha en egen stat kunne jødene unnslippe antisemittismen. Fram til andre verdenskrig økte den jødiske innvandringen. Dem som allerede bodde i Palestina var motstandere av jødisk innvandring og oppkjøp av land. Resultatet ble voldelige konfrontasjoner, noe som blant annet førte til at jødene byge ut militære avdelinger.

Sionisme og Balfourerklæringen:

Sionisme er en betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel, også kalt Sion. Balfourerklæringen gir jødene et løfte om et nasjonalt hjem i Palestina. 

FN og Storbritannia sin rolle:

Stobritannia brakte Palestina-spørsmålet inn for FN, som i 1947 foreslo å opprette en jødisk og en palestina-arabisk stat.Området rundt Jerusalem og Betlehem skulle være under FN-kontroll. Planen ble avvist på arabisk hold av flere grunner. I den jødiske staten ville en stor minoritet være palestina-arabere. Mange ville uansett ikke akseptere noen jødiske stat i området. Men jødiske ledere aksepterte planen, og 14. mai 1948, samtidig som britene forlot området, erklærte Israel seg for opprettet. David Ben Gurion ble landets første statsminister.

Krigen i 1948:

Arabiske land angrep Israel umiddelbart etter at staten ble opprettet. For Israel ble det en krig for å bevare sin nyvunne eksistens. For arabiske land var det en kamp mot en stat de så på som et fremmedelement i regionen. Krigen sluttet sommeren 1949, og våpenhvilelinjen ble i realiteten grensene til den nye staten. Israel ble dermed noe større enn det FN hadde foreslått. Jordan på sin side besatte Vestbredden med Øst-Jerusalem , mens Egypt inntok Gazastripen. Ifølge FN ble ca. 750 000 mennesker flyktninger i nabolandene Libanon, Syria, Jordan og Egypt som følge av opprettelsen av Israel og den påfølgende krigen. I dag legger de fleste historikere vekt på at palestinerne ble fordrevet fra hjemmene sine. Andre poengterer at folk flyktet vekk fra selve krigshandlingene. Fra israelsk side hevdes det at arabiske ledere oppmuntret palestinere til å reise for å kunne dra nytte av dem i krigen. Men mange palestinere ble også igjen, og de som ønsket det, er i dag israelske statsborgere. Israel er et lite land omgitt av fiender. Likevel følte mange jøder at landet ble en frihavn der de kunne bestemme selv og ikke være en minoritet. Alle jøder kunne få statsborgerskap. Sovjetunionen, USA og mange andre land, blant dem Norge, anerkjente raskt den nye staten. Støtten til Israel i Norge hvilte på to pilarer: arbeiderbevegelsen og kristenfolket. I arbeiderbevegelsen følte mange en ideologisk slektskap mot jødiske pionerer, ofte sosialister, organisert i jordbrukskollektiver. Felles erfaringer med Nazi-Tyskland knyttet folk sammen. I kristenfolket var det mange som så på opprettelsen av den jødiske staten som fullbyrdelsen av bibelske profetier. Landet ble i hovedsak grunnlagt av jøder fra Europa, særlig fra Øst-Europa. Senere reiste mange jøder til Israel fra arabiske land, de fleste på grunn av hardhendt diskriminering av jødene i hjemlandet. Motstanden mot Israel var stor i de arabiske landene, og den jødiske befolkningen ble sterkt identifisert med Israel.

Egypt og Suezkrisen i 1956

Suezkrisen oppstod i 1956 etter at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen. De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike anså sine økonomiske interesser i området truet og fikk derfor Israel med på et angrep mot Sinaihalvøya.  Etter press fra stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området. 

Krigen i 1967

Krigen i 1967 var en kortvarig, men intens krig i Midtøsten, også kjent som seksdagerskrigen. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden.Egypts president Nasser kastet ut FNs fredsbevarende styrker fra Siani-halvøya i mai 1967. Egypt mobiliserte så militæret på grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel, denne beslutningen fikk sterk støtte fra andre arabiske land.Den 5. juni 1967 gikk Israel til et forebyggende angrep på Egypts luftvåpen. Jordan som hadde signert en gjensidig forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og Netanya. Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etter hvert vokste fram for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikten. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren, Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom en fredsavtale.

Oktoberkrigen i 1973

Jom kippur-krigen (Oktoberkrigen) utspant seg i 1973 mellom Israel på den ene siden, og Egypt og Syria på den andre. Krigen fikk sitt navn fordi den startet på jom kippur den 6. oktober. Det israelske forsvaret var uforberedt på angrepet, men mobiliserte raskt og var i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile ble etablert under FNs beskyttelse den 24. oktober.  Krigen førte til stopp i oljeleveransene fra araberlandene og mangedobling av oljeprisene. Dette førte til den mye omtalte Oljekrisen og mange land i verden ble som følge av dette rammet av økonomisk tilbakegang.

PLO

Palestinas frigjøringsorganisasjon, ble opprettet den 29. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den gang en del av Jordan, på det grunnlag at ”palestinske arabere har legitim rett til sitt hjemland”. Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget palestinsk hjemland krev og fått aksept for retten til å være den eneste representant for det palestinske folket i internasjonal fora. 

Camp David

Camp David-avtalen ble undertegnet 17. september 1978 og innebar en overenskomst om fred i Midtøsten. USAs president Jimmy Carter ledet de hemmelige forhandlingene som varte i tolv dager mellom Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin. Avtalen fikk navn etter stedet den ble inngått på, Camp David, som er bedre kjent som den amerikanske presidentens landsted. 

Libanon som land og organisering

Republikken Libanon er et land i Midtøsten. Landet grenser til Syria i nord, Israel i sør med kystlinje mot Middelhavet i vest. Landet har 4,1 millioner innbyggere hvor nesten alle er av arabisk opprinnelse. I tillegg finnes det også tallrike minoriteter fra tyrkiske folkegrupper. Det er ikke gjort folketelling i landet siden 1932, der det viste at det var 50 % muslimer og 45 % kristne, men i dag kan man regne med at flertallet av befolkningen er muslimer. Libanon har vært republikk siden 1926, da de løsrev seg fra Frankrike. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999. De har parlament med 128 medlemmer, hvor halvparten er kristne og halvparten muslimer, og valg hvert fjerde år. Statsoverhodet må være en maronittisk kristen, parlamentslederen må være sjiamuslim og regjeringssjefen må være sunnimuslim. Valget av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år, gjennom parlamentet. Stemmeretten i Libanon er 21 år.

Borgerkrig i Libanon før 1982 

Etter 1970 etablerte PLO hovedkvarteret sitt i Beirut, hovedstaden i Libanon. Sør i landet vokste organisasjonen seg sterk og gjennomførte derfra den samme typen aksjoner mot Israel som tidligere var blitt utført av Jordan. Fra Israel gikk aksjonen tilbake sterkt utover både palestinere og libanesiske sivile. Det var disse forholdene som bidro til å øke den interne spenningen i landet, og som utløste borgerkrigen i 1975. Statsmakten ble svekket, regjeringshæren ble oppløst og Libanon hadde lite å stille opp med ovenfor PLO, og langt mindre ovenfor Israel. FN gikk inn for å stoppe angrepene fra Israel. Nærværet fra FN var til fordel for forsvarsløse libanesere, men styrken klarte ikke å bidra til at staten Libanon fikk kontroll over eget område. PLO etablerte seg derfor på nytt. Det var stadig ny rivalisering mellom skiftende allianser av sunnier, kristne, sjiaer og drusere. I tillegg spilte nabolandene en rolle som ikke bidro til Libanons selvstendighet.

Libanon og Israel etter 1982

Israel invaderte Libanon på nytt i 1982. Dette førte til at PLO og Yasir Arafat bokstavelig talt ble jaget ut av Libanon. Det israelske felttoget gjorde at flere tusen av sivile libanesere mistet livet. Bombingen fra Israel utgjorde enorme skader på libanesisk eiendom og infrastruktur. I flyktningsleirene Shabra og Shatila, som var i et område som ble styrt av Israel, drepte falangister, en spansk kamporganisasjon, hundrevis av mennesker. De fleste av de drepte var menn, men det var også unge gutter, kvinner og barn. Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt ikke hadde grepet inn. 

Hizbollah som gruppering

Opprinnelig var Hizbollah en ytterliggående, sjiamuslimsk gruppering som rekrutterte tilhengere blant de fattige i Iran. De hadde en militær og politisk gren. De ble inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran og som en direkte konsekvens av den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon, etablerte Hizbollah seg i Libanon.

Hizbollah og Israel

”Hellig krig” mot Israel, Vesten og opprettelsen av en islamsk stat i Libanon var målet til Hizbollah. De skjøt raketter mot de israelske okkupasjonsstyrkene, men også mot sivile mål inne i Israel. 

Syria i Libanon-Israel konflikten

Syria spilte en rolle som bidro til Libanons selvstendighet, og støttet delvis Hizbollah i rakettangrepene på Israel. Da Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000, valgte Syria og beholde 35 000 soldater i landet. Syria hadde stor innflytelse i Libanon, og fram til 2005 var det de som hadde kontroll på hvilke beslutninger som ble tatt i landet. I 2005 ble det derimot slutt på dette, da de skyldige i drapet på den forhenværende statsministeren Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble sporet til Syria. Det oppsto antisyriske demonstrasjoner og etter internasjonalt press trakk Syria seg ut av Libanon.

Iran sin historie før kuppet i 1979

Iran hadde lenge vært i den viktigste oljeprodusenten i Midtøsten. Inntektene var derimot svært ujevnt fordelt, og en stor del av inntektene havnet også i utlandet. Vestlige oljeselskaper og stater som Storbritannia hadde spesielt stor makt i Iran etter andre verdenskrig. Fra 1949-51 vokste det frem en massebevegelse som ønsket å nasjonalisere oljeindustrien i landet, og da lederen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Mossadeq ble statsminister i Iran, begynte nasjonaliseringen. I forbindelse med dette kom Iran i konflikt med Storbritannia og andre mektige vestlige land. Myndighetene i Iran klarte ikke å holde oljeproduksjonen oppe, og den økonomiske situasjonen forverret seg. Mossadeq ble så styrtet med hjelp fra USA og Storbritannia, og Sjahen tok over makten igjen og tok opp sin vestvennlige politikk. Iran var likevel ikke et demokrati, og i slutten av 1970-årene økte protestene mot sjahen.

Ayatollah Khomeini og kuppet

Ettersom all opposisjon mot styret ble holdt nede av det fryktede hemmelige politiet i Iran, valgte motstanderne til slutt å samle seg om den landsforviste ayatollah Khomeini. Khomeini hadde på 60-tallet stilt seg i sterk opposisjon til sjahen, og i 1964 ble han landsforvist fra Iran. Han oppholdt seg lenge i Irak på grunn av motsetningsforholdet mellom Irak og Iran, men i 1978 ble han forvist etter anmodning fra sjahen. Khomeini fikk så oppholdstillatelse i Frankrike, og befant seg i Paris mens han ledet de begivenhetene som førte til at Sjahen til slutt gikk av og flyktet landet. I februar 1979 vendte han tilbake til Iran og erklærte landet for en islamsk republikk.

Krig mellom Iran og Irak

Det hadde lenge vært uenighet mellom Iran og Irak om grensene i de oljerike områdene innerst i Persiabukten. Etter revolusjonen i Iran var landet svekket, og lederen i Iran, Saddam Husein valgte derfor å angripe Iran. Irak hadde et autoritært, men sekulært styre, og var derfor redd for at det muslimske styret i Iran skulle oppmuntre Iraks sjiamajoritet. Irak fikk støtte fra de fleste vestlige landene i tillegg til Sovjetunionen, mens Iran fikk støtte fra Syria og Libya. Krigen varte i 8 år, og inneholdt store tapstall, kjemiske våpen og svært blodige sammenstøt. Særlig på Iransk side var tapstallene store. Etter krigen ble ingen av problemene løst, og i dag bryter Iran fortsatt mange menneskerettigheter. 

Golfkrigen 1991

2. August 1990 angrep Irak Kuwait etter at Irak beskyldte Kuwait for å ha pumpet olje på Iraks side og for å ha pumpet for mye olje opp slik at oljeprisene gikk ned. Sikkerhetsrådet i FN besluttet å starte handelsboikott mot Irak, og det ble vedtatt en resolusjon som åpnet for bruk av makt derfor Irak ikke trakk seg ut av Kuwait før 15. januar 1991. Da denne tidsfristen gikk ut, starten ”Operasjon ørkenstorm”. I løpet av høsten bygde USA opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og til slutt deltok 30 land på alliert side, inkludert Norge i operasjonen. Det tok under to dager før Saddam Hussein ga ordre om å trekke styrkene ut av Kuwait, og på fire dager var Iraks styrker på flukt. Da allierte styrker sto inne i Irak, besluttet USA å avslutte krigen. En avgjørende konsekvens av krigen var likevel at USA fikk styrket sitt militære nærvær i den arabiske regionen.