Frigjøringskrigen i Algerie 1954-1962
Tiden etter andre verdenskrig var
preget av en periode der de tidligere store kolonimaktene Storbritannia og
Frankrike mistet mesteparten av sine kolonier. Avkoloniseringen foregikk for
det meste på et fredelig vis, men det var likevel i noen land der
avkoloniseringen skulle få et blodig utfall. Frigjøringskrigen i Algerie var ett
av dem. Algerie hadde vært en fransk koloni siden 1830, men etter andre
verdenskrig brøt det ut blodige opprør i landet. Rapporter melder at
45 000 algeriere og 108 europeere ble drept. Voldsnivået skulle uten
tvil danne mønster for den kommende krigen. De to franske koloniene Marokko og Tunisia ble
i 1950-årene begge selvstendige, men når det gjaldt Algerie så skulle det ikke
gå like enkelt for seg. Algerie var nært knyttet til fransk økonomi i tillegg
til å ha store naturressurser, noe som gjorde at Frankrike nektet å la Algerie
få sin selvstendighet. I 1954 gikk motstanderne sammen og dannet Front de
Libération Nationale (FLN), og to
år senere kunne frigjøringsbevegelsen operere ut fra soner de hadde frigjort.
For Frankrike
ble det en prestisjekamp, og gjennom hele krigen var de den overlegne parten.
Mens Frankrike hadde 200 000 soldater i Algerie, hadde geriljahæren kun 15 000.
På det meste rommet de franske styrkene i Algerie en halv million soldater. I 1957 la franskmennene ut 900 000 landminer
rundt grenseområdene til Algerie og satt i tillegg opp et elektrisk gjerde på
grensen til Tunisia. Dette gjorde det svært vanskelig for FLN å få tak i
forsyninger fra utlandet, og på samme tid ble også mellom en og to algeriere
tvangsflyttet fra sine hjem for å hindre at de ble rekruttert til geriljahæren.
Frankrike hadde det militære overtaket, men den blodige kampen gjorde også at
FLN etter hvert fikk større oppslutning. FLN hadde opprettet en provisorisk
regjering kalt Gouvernement
de la république algerienne (GPRA) i utlandet, og Frankrike fikk mye
kritikk fra internasjonalt hold.
I 1958 ble Charles de Gaulle valgt
til president i Frankrike, og det ble nå et ønske fra hans side å få en slutt
på krigen. Mange av de franske innbyggerne i Algerie mislikte derimot de
Gaulles politikk, og i 1961 forsøkte de å gjøre statskupp i landet.
Kuppforsøket var derimot mislykket og i april 1961 startet fredsforhandlingene.
Forhandlingene var vanskelige og tok lang tid, men i mars 1962 ble det ført
frem en fredsavtale mellom Frankrike og FLN. I juli samme år ble det holdt en
folkeavstemning om selvstendighet i Algerie, og med et overlegent flertall ble
Algerie erklært selvstendig. Til sammen regnes det at ca 1 til 1,5 million
mennesker mistet livet som direkte følge av krigen, der mesteparten var sivile
algeriere. Rundt 25 000 franske soldater ble drept, mens i FLN blir det anslått
at antallet var på 150 000. Mange av de algeriske soldatene ble torturert
av franske styrker. I tillegg var 8000 landsbyer ødelagte, mens over 2
millioner mennesker var uten et sted å bo. Av de 800 000 europeerne som
bodde i Algerie, valgte 4/5 av disse å forlate landet etter krigen var over.
I Algerie har frigjøringskrigen i
ettertid fått betegnelsen folkemord, mens i Frankrike var det i lang tid etter fredsavtalen
tabu å snakke om den blodige krigen. Om lag 250 00 algeriere ble også
rekruttert til den franske hæren under krigen, og etter fredsavtalen ble
inngått anslås det at flere titusener av dem ble massakrert med sine familier i
Algerie. Frankrike nektet å ta ansvar, og i stedet ble de som gjerne ønsket å
flykte til Frankrike nektet innreise til landet. Rundt 90 000 av de
algeriske soldatene fra den franske hæren ble likevel reddet ut av franske
generaler, trolig fordi de hadde dårlig samvittighet. Om lag halvparten av dem
havnet i gamle, franske militærbrakker, og mange av dem skulle fortsatte å leve
der i land tid fremover. Det var ikke før mange barn som bodde i leirene gjorde
opprør i 1975 at franskmenn skjønte at slike leirer faktisk eksisterte. I dag
har Frankrike fortsatt ikke kommet med noen offisiell unnskyldning for krigen
og den koloniale fortiden. Det er likevel ingen tvil om at frigjøringskrigen i
dag står som et av Frankrikets mørkeste kapitler.
Algerie som fransk koloni fra 1830
til 1962 har også i stor grad påvirket forholdene i landet i ettertid. FLN vant
valget i 1962, og i 1963 var FLN det eneste tillatte partiet i landet. På
slutten av 80-tallet begynte de å bevege seg mot et demokrati, men det oppstod
problemer. I juni i 1990 ble det holdt frie lokal- og regionalvalg med deltakelse
av mer enn ett parti der Front islamique
du salut (FIS), den islamske redningsfronten ble største parti i 853
av 1500 lokale råd. I 1991 vant de den første parlamentariske valgrunden
i landet overlegent, og i frykt for at de skulle vinne hele valget ble
regjering avsatt av et militært kupp før den andre valgrunden. Valget ble
erklært annullert, og like etterpå brøt det ut skuddvekslinger mellom
FIS-tilhengere og hæren. Borgerkrigen var et faktum, og skulle vare helt til
2002. I 2004 ble det holdt presidentvalgt i landet der Abdelaziz Bouteflika
vant, og det ble ansett som fritt og demokratisk. Bouteflika endret derimot
grunnloven slik at han også kunne stille til valg i 2009, et valg han også
vant. I januar 2011 oppstod det flere, spontane demonstrasjoner i landet, og Algerie
ble en del av den arabiske våren. I februar ble unntakslovene fjernet, og i dag
regnes Algerie som et demokratisk land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar