Jødenes historie før andre verdenskrig:
I mellomkrigstiden bygde
jødene systematisk opp sitt ”nye hjem”, og antallet jøder ble nesten syvdoblet.
I tillegg ble det gjenopprettet et felles språk, nemlig hebraisk som hele 75 %
av alle jøder over 2 år snakket i 1948.
Palestina før andre verdenskrig:
Antisemittismen vokste
frem i Europa etter 1880. En av følgene dette fikk, var det faktum at mange
jøder emigrerte, mange til USA og mange til Palestina. Palestine hadde lenge
vært bebodd av jøder, men ikke mange. Den østerrikske jøden Theodor Herzl mente
at jødene skulle samles i Palestina og der grunnlegge en stat. Det sentrale
argumentet hans var at bare gjennom å ha en egen stat kunne jødene unnslippe
antisemittismen. Fram til andre verdenskrig økte den jødiske innvandringen. Dem
som allerede bodde i Palestina var motstandere av jødisk innvandring og oppkjøp
av land. Resultatet ble voldelige konfrontasjoner, noe som blant annet førte
til at jødene byge ut militære avdelinger.
Sionisme og Balfourerklæringen:
Sionisme er en betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende
tilbake til Jerusalem og landet Israel, også kalt Sion. Balfourerklæringen gir
jødene et løfte om et nasjonalt hjem i Palestina.
FN og Storbritannia sin
rolle:
Stobritannia brakte
Palestina-spørsmålet inn for FN, som i 1947 foreslo å opprette en jødisk og en
palestina-arabisk stat.Området rundt Jerusalem og Betlehem skulle være under
FN-kontroll. Planen ble avvist på arabisk hold av flere grunner. I den jødiske
staten ville en stor minoritet være palestina-arabere. Mange ville uansett ikke
akseptere noen jødiske stat i området. Men jødiske ledere aksepterte planen, og
14. mai 1948, samtidig som britene forlot området, erklærte Israel seg for
opprettet. David Ben Gurion ble landets første statsminister.
Krigen i 1948:
Arabiske land angrep Israel umiddelbart etter at staten ble opprettet. For
Israel ble det en krig for å bevare sin nyvunne eksistens. For arabiske land
var det en kamp mot en stat de så på som et fremmedelement i regionen. Krigen
sluttet sommeren 1949, og våpenhvilelinjen ble i realiteten grensene til den
nye staten. Israel ble dermed noe større enn det FN hadde foreslått. Jordan på
sin side besatte Vestbredden med Øst-Jerusalem , mens Egypt inntok Gazastripen.
Ifølge FN ble ca. 750 000 mennesker flyktninger i nabolandene Libanon,
Syria, Jordan og Egypt som følge av opprettelsen av Israel og den påfølgende
krigen. I dag legger de fleste historikere vekt på at palestinerne ble
fordrevet fra hjemmene sine. Andre poengterer at folk flyktet vekk fra selve
krigshandlingene. Fra israelsk side hevdes det at arabiske ledere oppmuntret
palestinere til å reise for å kunne dra nytte av dem i krigen. Men mange
palestinere ble også igjen, og de som ønsket det, er i dag israelske statsborgere.
Israel er et lite land omgitt av fiender. Likevel følte mange jøder at landet
ble en frihavn der de kunne bestemme selv og ikke være en minoritet. Alle jøder
kunne få statsborgerskap. Sovjetunionen, USA og mange andre land, blant dem
Norge, anerkjente raskt den nye staten. Støtten til Israel i Norge hvilte på to
pilarer: arbeiderbevegelsen og kristenfolket. I arbeiderbevegelsen følte mange
en ideologisk slektskap mot jødiske pionerer, ofte sosialister, organisert i
jordbrukskollektiver. Felles erfaringer med Nazi-Tyskland knyttet folk sammen.
I kristenfolket var det mange som så på opprettelsen av den jødiske staten som
fullbyrdelsen av bibelske profetier. Landet ble i hovedsak grunnlagt av jøder
fra Europa, særlig fra Øst-Europa. Senere reiste mange jøder til Israel fra
arabiske land, de fleste på grunn av hardhendt diskriminering av jødene i
hjemlandet. Motstanden mot Israel var stor i de arabiske landene, og den
jødiske befolkningen ble sterkt identifisert med Israel.
Egypt og Suezkrisen i 1956
Suezkrisen oppstod i 1956
etter at den egyptiske lederen Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suezkanalen.
De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike anså sine økonomiske
interesser i området truet og fikk derfor Israel med på et angrep mot
Sinaihalvøya. Etter press fra
stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia
tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og
Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området.
Krigen i 1967
Krigen i 1967 var en kortvarig, men intens krig i
Midtøsten, også kjent som seksdagerskrigen. Krigen ble i hovedsak utkjempet
mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden.Egypts president Nasser kastet ut FNs
fredsbevarende styrker fra Siani-halvøya i mai 1967. Egypt mobiliserte så
militæret på grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og
fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel, denne beslutningen fikk
sterk støtte fra andre arabiske land.Den 5. juni 1967 gikk Israel til et forebyggende
angrep på Egypts luftvåpen. Jordan som hadde signert en gjensidig
forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og
Netanya. Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet,
men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etter hvert vokste fram for
det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i
konflikten. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den
israelske hæren, Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom en
fredsavtale.
Oktoberkrigen i 1973
Jom kippur-krigen
(Oktoberkrigen) utspant seg i 1973 mellom Israel på den ene siden, og Egypt og
Syria på den andre. Krigen fikk sitt navn fordi den startet på jom kippur den
6. oktober. Det israelske forsvaret var uforberedt på angrepet, men mobiliserte
raskt og var i ferd med å påføre Egypt og Syria nye nederlag da en våpenhvile
ble etablert under FNs beskyttelse den 24. oktober. Krigen førte til stopp i oljeleveransene fra
araberlandene og mangedobling av oljeprisene. Dette førte til den mye omtalte
Oljekrisen og mange land i verden ble som følge av dette rammet av økonomisk
tilbakegang.
PLO
Palestinas
frigjøringsorganisasjon, ble opprettet den 29. mai 1964 i Øst-Jerusalem, den
gang en del av Jordan, på det grunnlag at ”palestinske arabere har legitim rett
til sitt hjemland”. Samtidig har paraplyorganisasjonen i mangel av et eget
palestinsk hjemland krev og fått aksept for retten til å være den eneste
representant for det palestinske folket i internasjonal fora.
Camp David
Camp David-avtalen ble
undertegnet 17. september 1978 og innebar en overenskomst om fred i Midtøsten.
USAs president Jimmy Carter ledet de hemmelige forhandlingene som varte i tolv
dager mellom Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem
Begin. Avtalen fikk navn etter stedet den ble inngått på, Camp David, som er
bedre kjent som den amerikanske presidentens landsted.
Libanon som land og
organisering
Republikken Libanon er et land i Midtøsten. Landet grenser
til Syria i nord, Israel i sør med kystlinje mot Middelhavet i vest. Landet har
4,1 millioner innbyggere hvor nesten alle er av arabisk opprinnelse. I tillegg
finnes det også tallrike minoriteter fra tyrkiske folkegrupper. Det er ikke
gjort folketelling i landet siden 1932, der det viste at det var 50 % muslimer
og 45 % kristne, men i dag kan man regne med at flertallet av befolkningen er
muslimer. Libanon har vært republikk siden 1926, da de løsrev seg fra
Frankrike. Forfatningen av 1926 ble til slutt endret i 1999. De har parlament
med 128 medlemmer, hvor halvparten er kristne og halvparten muslimer, og valg
hvert fjerde år. Statsoverhodet må være en maronittisk kristen,
parlamentslederen må være sjiamuslim og regjeringssjefen må være sunnimuslim.
Valget av nytt statsoverhode skjer hvert sjette år, gjennom parlamentet.
Stemmeretten i Libanon er 21 år.
Borgerkrig i Libanon
før 1982
Etter 1970 etablerte PLO hovedkvarteret sitt i Beirut,
hovedstaden i Libanon. Sør i landet vokste organisasjonen seg sterk og
gjennomførte derfra den samme typen aksjoner mot Israel som tidligere var blitt
utført av Jordan. Fra Israel gikk aksjonen tilbake sterkt utover både
palestinere og libanesiske sivile. Det var disse forholdene som bidro til å øke
den interne spenningen i landet, og som utløste borgerkrigen i 1975.
Statsmakten ble svekket, regjeringshæren ble oppløst og Libanon hadde lite å
stille opp med ovenfor PLO, og langt mindre ovenfor Israel. FN gikk inn for å
stoppe angrepene fra Israel. Nærværet fra FN var til fordel for forsvarsløse
libanesere, men styrken klarte ikke å bidra til at staten Libanon fikk kontroll
over eget område. PLO etablerte seg derfor på nytt. Det var stadig ny
rivalisering mellom skiftende allianser av sunnier, kristne, sjiaer og drusere.
I tillegg spilte nabolandene en rolle som ikke bidro til Libanons
selvstendighet.
Libanon og Israel
etter 1982
Israel invaderte Libanon på nytt i 1982. Dette førte til at PLO
og Yasir Arafat bokstavelig talt ble jaget ut av Libanon. Det israelske
felttoget gjorde at flere tusen av sivile libanesere mistet livet. Bombingen
fra Israel utgjorde enorme skader på libanesisk eiendom og infrastruktur. I
flyktningsleirene Shabra og Shatila, som var i et område som ble styrt av
Israel, drepte falangister, en spansk kamporganisasjon, hundrevis av mennesker.
De fleste av de drepte var menn, men det var også unge gutter, kvinner og barn.
Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt
ikke hadde grepet inn.
Hizbollah som
gruppering
Opprinnelig var Hizbollah en ytterliggående, sjiamuslimsk
gruppering som rekrutterte tilhengere blant de fattige i Iran. De hadde en
militær og politisk gren. De ble inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran
og som en direkte konsekvens av den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon,
etablerte Hizbollah seg i Libanon.
Hizbollah og Israel
”Hellig krig” mot Israel, Vesten og opprettelsen av en
islamsk stat i Libanon var målet til Hizbollah. De skjøt raketter mot de
israelske okkupasjonsstyrkene, men også mot sivile mål inne i Israel.
Syria i
Libanon-Israel konflikten
Syria spilte en rolle som bidro til Libanons selvstendighet,
og støttet delvis Hizbollah i rakettangrepene på Israel. Da Israel trakk seg ut
av Sør-Libanon i 2000, valgte Syria og beholde 35 000 soldater i landet.
Syria hadde stor innflytelse i Libanon, og fram til 2005 var det de som hadde
kontroll på hvilke beslutninger som ble tatt i landet. I 2005 ble det derimot
slutt på dette, da de skyldige i drapet på den forhenværende statsministeren
Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble sporet til Syria. Det oppsto
antisyriske demonstrasjoner og etter internasjonalt press trakk Syria seg ut av
Libanon.
Iran sin
historie før kuppet i 1979
Iran hadde lenge vært i den viktigste oljeprodusenten
i Midtøsten. Inntektene var derimot svært ujevnt fordelt, og en stor del av
inntektene havnet også i utlandet. Vestlige oljeselskaper og stater som
Storbritannia hadde spesielt stor makt i Iran etter andre verdenskrig. Fra
1949-51 vokste det frem en massebevegelse som ønsket å nasjonalisere
oljeindustrien i landet, og da lederen for Den nasjonalistiske front, Muhammad
Mossadeq ble statsminister i Iran, begynte nasjonaliseringen. I forbindelse med
dette kom Iran i konflikt med Storbritannia og andre mektige vestlige land.
Myndighetene i Iran klarte ikke å holde oljeproduksjonen oppe, og den
økonomiske situasjonen forverret seg. Mossadeq ble så styrtet med hjelp fra USA
og Storbritannia, og Sjahen tok over makten igjen og tok opp sin vestvennlige
politikk. Iran var likevel ikke et demokrati, og i slutten av 1970-årene økte
protestene mot sjahen.
Ayatollah
Khomeini og kuppet
Ettersom all opposisjon mot styret ble holdt nede av det
fryktede hemmelige politiet i Iran, valgte motstanderne til slutt å samle seg
om den landsforviste ayatollah Khomeini. Khomeini hadde på 60-tallet stilt seg
i sterk opposisjon til sjahen, og i 1964 ble han landsforvist fra Iran. Han
oppholdt seg lenge i Irak på grunn av motsetningsforholdet mellom Irak og Iran,
men i 1978 ble han forvist etter anmodning fra sjahen. Khomeini fikk så
oppholdstillatelse i Frankrike, og befant seg i Paris mens han ledet de
begivenhetene som førte til at Sjahen til slutt gikk av og flyktet landet. I
februar 1979 vendte han tilbake til Iran og erklærte landet for en islamsk
republikk.
Krig mellom
Iran og Irak
Det hadde lenge vært uenighet mellom Iran og Irak om grensene
i de oljerike områdene innerst i Persiabukten. Etter revolusjonen i Iran var
landet svekket, og lederen i Iran, Saddam Husein valgte derfor å angripe Iran.
Irak hadde et autoritært, men sekulært styre, og var derfor redd for at det
muslimske styret i Iran skulle oppmuntre Iraks sjiamajoritet. Irak fikk støtte
fra de fleste vestlige landene i tillegg til Sovjetunionen, mens Iran fikk
støtte fra Syria og Libya. Krigen varte i 8 år, og inneholdt store tapstall,
kjemiske våpen og svært blodige sammenstøt. Særlig på Iransk side var
tapstallene store. Etter krigen ble ingen av problemene løst, og i dag bryter
Iran fortsatt mange menneskerettigheter.
Golfkrigen 1991
2. August 1990 angrep Irak Kuwait etter at Irak beskyldte
Kuwait for å ha pumpet olje på Iraks side og for å ha pumpet for mye olje opp
slik at oljeprisene gikk ned. Sikkerhetsrådet i FN besluttet å starte
handelsboikott mot Irak, og det ble vedtatt en resolusjon som åpnet for bruk av
makt derfor Irak ikke trakk seg ut av Kuwait før 15. januar 1991. Da denne
tidsfristen gikk ut, starten ”Operasjon ørkenstorm”. I løpet av høsten bygde
USA opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og til slutt deltok 30 land på alliert
side, inkludert Norge i operasjonen. Det tok under to dager før Saddam Hussein
ga ordre om å trekke styrkene ut av Kuwait, og på fire dager var Iraks styrker
på flukt. Da allierte styrker sto inne i Irak, besluttet USA å avslutte krigen.
En avgjørende konsekvens av krigen var likevel at USA fikk styrket sitt
militære nærvær i den arabiske regionen. 